Domstolenes prøving av Disiplinærnemndens avgjørelser

Domstolenes prøvingsadgang

Etter domstolloven § 227 siste ledd kan Disiplinærnemndens avgjørelser angripes ved søksmål for gyldighetsprøving. Domstolenes adgang til å prøve avgjørelser fra nemnden er som for andre forvaltningsvedtak. Dette er blant annet lagt til grunn i Rt. 2010 s. 224, hvor Høyesterett har vist til at domstolene kan prøve om det foreligger saksbehandlingsfeil, om det er lagt korrekt faktum til grunn, og om rettsanvendelsen er korrekt. Videre kan rent skjønnsmessige vurderinger og avgjørelser settes til side om det foreligger myndighetsmisbruk i form av kvalifisert urimelighet, vilkårlighet eller usaklig forskjellsbehandling. Høyesterett har for øvrig uttalt at det kan være rom for en viss tilbakeholdenhet fra domstolenes side i forhold til avgjørelser av et slikt bredt sammensatt disiplinærorgan, men det er ikke tvilsomt at det er tale om et rettsanvendelsesskjønn som kan prøves av domstolene.

Lagmannsretten har i forlengelsen av dette, i dom inntatt i LB-2021-17661, stilt spørsmål om det ikke også er rom for å vise noe tilbakeholdenhet med å konstatere brudd på Regler for god advokatskikk, og i stedet konstatere ugyldighet, der det foreligger vesentlige feil ved Disiplinærnemndens saksbehandling eller vurdering. Dette måtte eventuelt være aktuelt i tilfeller der det foreligger vesentlige saksbehandlingsfeil, der rettsanvendelsen er basert på sentrale faktiske omstendigheter som retten ikke finner bevist, eller der nemnden har lagt til grunn en generell lovforståelse som retten ikke slutter seg til. Eventuelt kunne det være aktuelt der nemndens rettsanvendelsesskjønn er utslag av myndighetsmisbruk, for eksempel ved at nemnden positivt har vektlagt usaklige eller utenforliggende hensyn i sin begrunnelse.

Ved spørsmålet om det er lagt til grunn riktig faktum, har Høyesterett i Rt. 2010 s. 224 vist til at domstolene må bygge på de opplysninger og den dokumentasjon som var fremlagt for Disiplinærnemnden. Det ville redusere effektiviteten i disiplinærsystemet om ikke domstolene måtte bygge på samme faktum som nemnden. Lagmannsretten har bemerket i LB-2021-17661 at grunnlaget for prøvingen derved er noe mer begrenset enn ved gyldighetsprøving av forvaltningsvedtak i sin alminnelighet, der domstolene også kan bygge på nye bevis som kaster lys over den faktiske situasjonen på vedtakstidspunktet.

Skyldkrav

Når en advokat opptrer på egenhånd, gjelder det et objektivt skyldkrav. Dette er blant annet lagt til grunn i LB-2008-081819, hvor lagmannsretten bemerket at domstolloven § 227 ikke kan oppfattes dit hen at det er noe vilkår at den kritikkverdige oppførselen er utslag av culpøs eller uaktsom opptreden. Lagmannsretten la til grunn et objektivt ansvar og uttalte at det dreier seg om en vurdering av etiske regler der det er tilstrekkelig at Disiplinærnemnden tar stilling til om det foreligger brudd på reglene eller ikke. Nemndens avgjørelse innebærer en objektiv korreksjon av en advokats opptreden, og tar stilling til om selve handlemåten er kritikkverdig.

Domstolene har for øvrig lagt til grunn at en prinsipal også hefter på objektivt grunnlag for advokatfullmektigens overtredelser av Regler for god advokatskikk, og slår fast at dette gjelder uansett om fullmektigen har egen advokatbevilling eller ikke så lenge bevillingen ikke er aktivert. Advokaten hefter også på objektivt grunnlag for kontoransatte som opptrer utad på vegne av advokaten. Se avgjørelsene inntatt i LB-2008-081819 og LB-2009-85180.

Beviskrav

Domstolene har konkludert med at det på generelt grunnlag ikke er grunn til å fravike overvektsprinsippet når det skal tas stilling til om en advokat har opptrådt i strid med god advokatskikk. Høyesterett uttalte i Rt. 2010 s. 224 at «et generelt krav om kvalifisert sannsynlighetsovervekt, ville undergrave disiplinærsystemet som sådant. Et slikt kvalifisert beviskrav har dessuten ikke støtte i lovreglene om Disiplinærnemnden eller i forarbeidene til disse.» Det samme ble lagt til grunn av lagmannsretten i LB-2008-081819.

Høyesterett utelukker imidlertid ikke at det etter omstendighetene kan være aktuelt å operere med kvalifisert sannsynlighetsovervekt, men at det i så fall må gjelde langt alvorligere forhold enn det som gjaldt den aktuelle saken.

Inhablilitet for Disiplinærnemndens medlemmer

Når det gjelder spørsmål om inhabilitet for medlemmene av Disiplinærnemnden, har Høyesterett i Rt. 2010 s. 224 på generelt grunnlag uttalt følgende: «Når det for en yrkesgruppe er etablert en disiplinærordning som forutsetter kollegers deltakelse i vurderingen, må det alminnelige utgangspunkt klarligvis være at det foreligger et konkurranseforhold og/eller en anstrengt personlig relasjon, ikke er tilstrekkelig til å konstatere inhabilitet.»

Advokatens rådgivningsplikt

Domstolene har lagt til grunn at advokater har en rådgivningsplikt i forhold til sakens prosedabilitet. I RG-2011-42 fant lagmannsretten at denne plikten måtte omfatte både nærmere redegjørelse av de argumenter som tilsa at saken var prosedabel, og en redegjørelse for de argumenter som kunne medføre at klienten ikke vant frem og som eventuelt kunne medføre et økonomisk ansvar for saksomkostningene. Lagmannsretten uttalte videre at rådgivningens omfang både i tid og kompleksitet må antas å variere en god del ut fra sakens art, de konkrete parters forutsetninger og øvrige situasjon. Lagmannsretten påpekte at rådgivningen skal gi grunnlag for klientens egne valg, og en ren anbefaling av søksmål ikke er tilstrekkelig. Høyesterett har ellers uttalt at det ikke en gang er tilstrekkelig at rådene er gitt skriftlig, da en advokat etter omstendighetene vil kunne ha plikt til å forsikre seg om at klienten har forstått de råd som er gitt, se Rt. 2010 s. 224.

Sakens opplysning

Etter advokatforskriften § 5-6 første ledd skal Disiplinærnemnden gi partene anledning til å opplyse saken og til å imøtegå hverandres anførsler. Videre, etter bestemmelsens annet ledd, plikter advokaten på anmodning fra nemnden å gi tilfredsstillende forklaring på forhold av betydning for saken som vedrører vedkommendes advokatvirksomhet. I LB-2009-85180 viste lagmannsretten til at dersom spørsmålet ikke er påberopt for Disiplinærnemnden, har nemnden ikke plikt til å ta opp spørsmålet av eget tiltak. Partene har derfor et selvstendig ansvar for sakens opplysning.

Disposisjonsprinsippet

At partene har et selvstendig ansvar for sakens opplysning henger naturlig sammen med disposisjonsprinsippet, som innebærer at Disiplinærnemnden bare kan vurdere om det foreligger brudd på Regler for god advokatskikk på grunnlag av forhold som er påklaget til nemnden. At disposisjonsprinsippet gjelder for nemndens saksbehandling, er understreket av lagmannsretten i LB-2021-17661. Lagmannsretten har i denne sammenheng vist til at nemnden ikke kan ta opp spørsmålet om brudd på reglene og meddele disiplinærreaksjoner av eget tiltak. Disposisjonsprinsippet begrenser likevel bare hvilke faktiske omstendigheter et vedtak om disiplinærkritikk kan bygge på. Den rettslige vurderingen av hvilke bestemmelser i Regler for god advokatskikk som er overtrådt, kan nemnden fritt vurdere. Det er vist til at det samme prinsipp gjelder for domstolene i dispositive saker, jf. tvisteloven §§ 11-2 og 11-3.

Innrapportering til Avokatbevillingsnemnden

Etter domstolloven § 227 tredje ledd siste punktum og advokatforskriften § 5-9 tredje ledd har Disiplinærnemnden en plikt til å fremme forslag overfor Advokatbevillingsnemnden om tilbakekall av advokatens bevilling dersom nemnden mener at et slikt vedtak bør treffes. Domstolene har lagt til grunn at det er opp til nemndens skjønn hvorvidt et slikt forslag skal fremmes. Dette er blant annet begrunnet med at det av Disiplinærnemnden kun fremmes et forslag som innebærer at nemnden ber om at Advokatbevillingsnemnden foretar en vurdering i medhold av domstolloven § 230. Forslaget i seg selv er derfor ikke avgjørende for advokaten, se LB-2008-081819 og LB-2009-85180.

Det er for øvrig lagt til grunn at Disiplinærnemnden ikke har noen varslingsplikt overfor advokaten ved slik innrapportering til Advokatbevillingsnemnden, jf. LB-2009-85180.

Praksis fra Disiplinærnemnden

Ved tolkingen av det nærmere innholdet i Regler for god advokatskikk er praksis fra Disiplinærnemnden en relevant rettskilde. Høyesterett har uttalt i Rt. 2010 s. 224 «at praksis fra Disiplinærnemnden normalt vil være en rettskilde av vekt når den nærmere forståelse av de ulike regler skal fastlegges. Særlig vil dette være tilfellet dersom en står overfor en rimelig konsistent praksis av noe omfang og over noe tid.» Dette er senere fulgt opp av lagmannsretten i LB-2021-17661.

Tidligere fellende avgjørelser ved reaksjonsfastsettelsen

Domstolene har konkludert med at Disiplinærnemnden kan foreta en samlet vurdering av disiplinærsaker knyttet til vedkommende advokat, og at nemnden således kan legge vekt på tidligere saker, jf. LB-2009-85180.