Domstolenes prøving av salærfastsettelsen

Det er en rikholdig rettspraksis om salærfastsettelser i forbindelse med saksomkostningsavgjørelser. Domstolenes utgangspunkt ved avgjørelsen følger av tvisteloven § 20-5. Det er imidlertid færre avgjørelser knyttet til salærkrav som er brakt inn for domstolene direkte.

Det er understreket av lagmannsretten i LB-2021-17661 at advokater har anledning til å bringe salærtvister inn for domstolene innenfor de rammer lovgivningen tillater. Slik regelverket er utformet, er det ikke et vilkår for domstolsprøving at kravet først er prøvd av Disiplinærnemnden. Det er heller ikke tvilsomt at advokater kan kreve rettslig prøving av et salær som er bestridt gjennom klage til nemnden, selv om salæret er fullt innbetalt, jf. HR-2019-1948-U.

Lagmannsretten har i LB-2021-17661 likevel vist til at dette ikke utelukker at «et ellers lovlig saksanlegg, eller ‘trusler’ om dette, vil kunne inngå som del av en samlet opptreden som ut fra en konkret vurdering må anses å bryte med de yrkesetiske krav som må stilles til advokater». På denne måten vil rollen som advokat kunne utnyttes som et sterkt pressmiddel for å oppnå særlig gunstige løsninger på egne vegne. Om de yrkesetiske kravene anses brutt i slike tilfeller, må vurderes konkret.

Etter tvisteloven § 20-5 er sakskostnadene som kan kreves dekket av motparten begrenset til partens nødvendige kostnader, og domstolene kan redusere salæret i omkostningsoppgaver som overstiger dette. Vurderingsnormen for hva som er nødvendige kostnader er annerledes enn vurderingen av hvilket salær advokaten kan kreve av klienten etter tvisteloven § 3-8, jf. Rt. 2011 s. 979.

Oppsummert er rettstilstanden at i denne type saker, hvor tvisten om salæret er brakt direkte inn for domstolene, at domstolene vil prøve om det omtvistede krav er rett og rimelig ut fra de gjeldende normer for salærberegning. På den måten vil også Regler for god advokatskikk og oppdragsbekreftelsens innhold inngå i den samlede vurderingen.

For det nærmere innholdet i vurderingen kan det vises til Advokatforeningens retningslinjer for salærberegning, som finnes i en egen salærveiledning. I HR-2022-563-A uttalte Høyesterett at veiledningen gir uttrykk for en innarbeidet bransjenorm, som bygger på en langvarig og konsekvent praksis. Det skal etter dette legges vekt på sakstype, sakens økonomiske omfang, tvistegjenstandens verdi, tidsforbruk, vanskelighetsgrad, sakens betydning for klienten, klientens betalingsevne, kvaliteten på arbeidet og sakens resultat.

I HR-2022-563-A viste Høyesterett til at den samme bransjenormen som salærveiledningen gir uttrykk for, også vektlegges ved vurdering av advokatens salær etter tvisteloven § 3-8. Høyesterett uttalte at gode grunner taler for at domstolskontrollen med advokaters salær foretas etter de samme kriteriene, uavhengig av om overprøvingen skjer i egne saker om salær, i forlengelsen av behandlede saker eller i saker om gyldigheten av Disiplinærnemndens vedtak om salær. I HR-2020-1257-U uttalte Høyesterett at selv om det ikke er mulig å avtale at tvisteloven § 3-8 ikke skal gjelde, kan avtalen mellom partene like fullt være et moment i den helhetsvurderingen som retten skal foreta.

De sakene som gjelder salær har gjerne også med krav som dreier seg om påberopte kontraktsrettslige mangler, spørsmål om oppdragsavtalens gyldighet samt erstatning. I den vurdering domstolene foretar i forhold til slike spørsmål, vil Regler for god advokatskikk kunne inngå som en del av grunnlaget for rettsanvendelsen.