Regler for god advokatskikk i advokatansvarssaker

Bransjenormens betydning

Som kjent er vilkårene for erstatning at det foreligger et ansvarsgrunnlag, årsakssammenheng og økonomisk tap. Ansvarsgrunnlaget kan være på subjektivt eller objektivt grunnlag. Ansvar på subjektivt grunnlag omfatter skader som er voldt ved en handling eller en unnlatelse som er uaktsom eller uansvarlig, og omtales gjerne som culpaansvaret.

Ved vurderingen av om en advokat har opptrådt uaktsomt, må det foretas en konkret og skjønnsmessig vurdering av de relevante momentene under culparegelen. Sedvane og bransjespesifikke normer vil gjerne inngå som en del av grunnlaget for aktsomhetsnormen som oppstilles, og Regler for god advokatskikk vil derfor være relevant.

Profesjonsansvaret innebærer at profesjonelle aktører innen en bransje må bedømmes etter de normkrav som gjelder for det aktuelle området. Dette gjelder også innenfor advokatbransjen hvor det over tid har bygd seg opp tradisjoner og normer for hvordan advokaten skal opptre. Regler for god advokatskikk er en materialisering av de tradisjoner og normer som gjelder for advokater i sin profesjonsutøvelse.

Normene innenfor advokatbransjen er imidlertid ofte vage og generelle, og gir dermed lite veiledning i en ansvarsvurdering. Det følger eksempelvis av Regler for god advokatskikk punkt 1.2 første ledd at en advokats oppgave er å fremme rett og hindre urett. Det er vanskelig å utlede noen plikter av en så vidt utformet bestemmelse. Praksis fra disiplinærorganene kan imidlertid avhjelpe noe, ved at de tydeliggjør når det foreligger brudd på bransjenormene.

Andre regler er mer konkrete og skarpskårne, slik at det lettere kan konstateres når det foreligger brudd på bransjenormen, eksempelvis Regler for god advokatskikk punkt 3.2.2 om dobbeltrepresentasjon.

Spørsmål om ansvar når advokaten ikke har opptrådt i strid med Regler for god advokatskikk

For opptreden som er innenfor rammen av Regler for god advokatskikk, og generelt innenfor bransjenormen, er presumsjonen at advokaten er ansvarsfri. I rettspraksis er det flere eksempler på at domstolene har lagt god skikk-normer til grunn ved culpavurderingen, til illustrasjon se Rt. 1999 s. 408. Der bransjenormen har en viss utbredelse og tilslutning fra aktørene i bransjen, skal det mye til for at domstolene ser bort fra denne.

Domstolene er imidlertid ikke bundet av sedvaner eller bransjenormer som har utviklet seg på et område. Det er viktig å bemerke at sedvaner og bransjenormer gjerne er utarbeidet av bransjen selv, og det er derfor ikke gitt at domstolene finner at motparts interesser er tilstrekkelig ivaretatt. Unntak fra presumsjonen som ble skissert i avsnittet over kan dermed tenkes ved at domstolene sensurerer de aktuelle bransjenormene. Dersom domstolene finner at en etablert praksis eller sedvane ikke oppfyller culpanormens forsvarlighetsgrad, kan sedvanen eller bransjenormen settes til side. Se til eksempel Rt. 1950 s. 1091 og Rt. 1959 s. 666.

I flere saker har domstolene lagt betydelig vekt på om advokatens opptreden var innenfor rammen av Regler for god advokatskikk. Til illustrasjon kan det vises til Rt. 2014 s. 422 hvor Høyesterett uttalte følgende: «Min konklusjon er etter dette at advokat A ikke har handlet i strid med kravene til god advokatskikk, og det er da heller ikke grunnlag for påstanden om at han har opptrådt erstatningsbetingende uaktsomt.»

Spørsmål om ansvar når advokaten har handlet i strid med Regler for god advokatskikk

Det kan også stilles spørsmål om hvilken betydning det har for domstolenes vurdering at en advokat har handlet i strid med Regler for god advokatskikk. Som vist ovenfor er ikke domstolene bundet av bransjenormene, men bransjenormene er et relevant moment i ansvarsvurderingen.

Hovedregelen må være at brudd på bransjenormene må ses i sammenheng med det strenge profesjonsansvaret, og at det dermed er et tungtveiende argument for å fastslå skyld. Den som ervervsmessig utøver en bestemt virksomhet og ikke lever opp til bransjens normer vil gjerne regnes for å ha handlet uaktsomt, se eksempelvis LG-2007-91077.

Brudd på bransjenormer vil imidlertid ikke automatisk lede til erstatningsansvar. I Rt. 1995 s. 1350 uttalte Høyesterett følgende: «Det gjelder i utgangspunktet et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere. Likevel er det et visst spillerom før atferd som kan kritiseres, må anses som erstatningsbetingende uaktsomhet.» Uttalelsen er blitt vist til i senere dommer, se blant annet HR-2018-1234-A og HR-2022-1316-A.

Dommene omhandler ikke advokatetiske regler eller advokaters aktsomhetsplikt, men de sier noe om det generelle kravet til aktsomhet for profesjonsutøvere. Det er dermed ikke slik at det i seg selv er tilstrekkelig å konstatere erstatningsbetingende uaktsomhet at en advokat er felt for Regler for god advokatskikk. Likevel må uttalelsen forstås slik at utgangspunktet er et strengt profesjonsansvar, hvor brudd på den til enhver tid gjeldende bransjenorm ofte leder til ansvar.

Unntak fra dette er snevert, men praktisk. I HR-2022-1316-A uttalte Høyesterett at det må foretas en konkret vurdering og at det har betydning om den normen som er overtrådt beskytter den interessen som håndheves gjennom erstatningskravet. Det er også nærliggende å anta at alvorlighetsgraden av bruddet, samt advokatens subjektive skyld vil ha betydning i vurderingen.

I RG 1997 s. 1659 ble en advokat kritisert for å ha brutt reglene om dobbeltrepresentasjon, men retten fant at dette ikke var nok til å fastslå uaktsomhet. Det avgjørende for uaktsomhetsvurderingen var om advokaten hadde ivaretatt klientens interesser på en forsvarlig måte.

Det er viktig å understreke at formålet med Regler for god advokatskikk ikke er å oppstille en norm for erstatningsansvar. I Regler for god advokatskikk punkt 1.1 fremgår det at formålet er å sikre at advokatvirksomhet utføres etter etiske prinsipper som er grunnlag for advokatens virke i alle siviliserte rettssamfunn. Reglene er også gitt for å sikre mest mulig optimal atferd for bransjens aktører. Det er derfor på det rene at det ikke automatisk medfører erstatningsansvar om advokaten ikke handler optimalt. I motsetning til Disiplinærnemnden, hvor det eneste vurderingstemaet er hvorvidt det foreligger brudd på Regler for god advokatskikk eller ikke, må domstolene i sin vurdering forholde seg til flere momenter enn bare Regler for god advokatskikk.

Disiplinærnemnden tar ikke stilling til eventuelle erstatningskrav som måtte bli fremmet. Denne typen krav må enten rettes direkte til advokatens forsikringsselskap, alternativt at det reises erstatningskrav for domstolene.