Endelig er det bevist. Rettsstaten er en velstandsmaskin!

Forskningen dokumenterer noe mange av oss rettsstatsentusiaster har skjønt lenge, og som vi nok bør bli enda flinkere til å vektlegge i møte med politikere og journalister: Gode rettslige og demokratiske institusjoner produserer ikke bare rettssikkerhet og rettferdighet, de skaper også økonomisk vekst og velstand.

Det er nettopp sammenhengen mellom kvaliteten på demokratiske og rettslige institusjoner i ulike land, og betydningen dette har hatt for de ulike landenes velstandsutvikling, de tre forskerne har konsentrert seg om. De har også utviklet teoretiske verktøy som kan forklare hvorfor forskjeller i institusjoner vedvarer, og hvordan institusjoner kan endres.

De rikeste 20 prosent av verdens land er nå omtrent 30 ganger rikere enn de fattigste 20 prosent. Dessuten er inntektsforskjellen mellom de rikeste og fattigste landene vedvarende: Selv om de fattigste landene har blitt rikere, tar de ikke igjen de mest velstående. Hvorfor? Prisvinneren fant ny og overbevisende dokumentasjon på én viktig forklaring på dette vedvarende gapet – nemlig ulikheter i kvaliteten på samfunnsinstitusjonene.

Rike land skiller seg fra fattige land på mange måter – ikke bare når det gjelder institusjoner – så det kan være andre årsaker til både velstand og typen institusjoner. Det var dermed ingen enkel oppgave å dokumentere hva som skaper de økonomiske forskjellene.

Arven etter kolonitidens institusjoner

Acemoglu, Johnson og Robinson undersøkte europeernes kolonisering av store deler av verden. En viktig forklaring på dagens forskjeller i velstand er de politiske og økonomiske systemene som kolonistene innførte, eller valgte å beholde, fra 1500-tallet og fremover. Prisvinnerne viste at dette førte til en «reversal of fortune» – en reversering av formuer. Stedene som var relativt rike på tidspunktet for kolonisering, er nå blant de fattigste. Og motsatt.

I en av sine studier så prisvinnerne på byen Nogales, som ligger på grensen mellom USA og Mexico. Nogales er delt i to, av et gjerde. På den ene siden finner du Nogales, Arizona, USA. Innbyggerne her er relativt velstående, lever lenger i gjennomsnitt og de fleste barn fullfører videregående skole. Eiendomsretten er trygg, og folk vet at de vil nyte godt av fordelene med sine investeringer. Frie valg gir innbyggerne muligheten til å skifte ut politikere de er misfornøyde med.

På den andre siden av gjerdet finner du Nogales i Sonora, Mexico. Selv om dette er en relativt velstående del av Mexico, er innbyggerne her generelt betydelig fattigere enn på nordsiden av gjerdet. Organisert kriminalitet gjør det risikabelt å starte og drive virksomheter. Korrupte politikere er vanskelige å fjerne, selv om mulighetene for dette har forbedret seg siden Mexico ble demokratisert for litt over 20 år siden.

Den geografiske beliggenheten er identisk, og innbyggerne har svært lik bakgrunn og kultur. Så hvorfor er levekårene så forskjellige? Den avgjørende, ifølge de tre forskerne, forskjeller i kvaliteten på institusjonene.

Da europeerne koloniserte store deler av verden, ble de eksisterende institusjonene noen ganger dramatisk endret – men ikke på samme måte overalt.

I noen kolonier var målet å utnytte urbefolkningen og utvinne naturressurser til fordel for kolonistene. Dette var ofte det som skjedde i kolonier med mye rikdom, for her var det mye å hente. Her etablerte de utbyttende og udemokratiske institusjoner, og mange av disse har levd videre til vår tid. I andre kolonier ble det etablert inkluderende politiske og økonomiske systemer. Dette var gjerne i kolonier med lite rikdom. Her var det mindre å hente på kort sikt, derfor utviklet bosetterne samfunnsstrukturer som skulle tjene dem på lang sikt. Også disse demokratiske og rettsstatlige institusjonene har levd og utviklet seg videre til vår tid.

Prisvinnerne har vist at disse opprinnelige forskjellene i koloniale institusjoner er en viktig forklaring på dagens store velstandsforskjeller. Etter den industrielle revolusjonen ble tidligere fattige kolonier blant de rikeste, mens tidligere velstående kolonier ble blant de fattigste.

Institusjoner som ble laget for å utnytte folket og naturressursene, var dårlige for langsiktig vekst. Her var det lite investeringsvilje, lite innovasjon, mye korrupsjon og mye utbytting.

Institusjoner som ga privat eiendomsrett, økonomisk frihet og rettssikkerhet for befolkningen, var gode for langsiktig vekst. Her var investeringsviljen og innovasjonen høy, og korrupsjonen lav. Rettsstaten gjorde at folk fikk høste fruktene av sin egen innsats, og tok seg av dem som forsøkte å finne uredelige snarveier til rikdom.  

Kvaliteten på rettslige og demokratiske institusjoner er altså ikke bare et spørsmål om menneskelige og sivilisatoriske verdier, det er en strategisk økonomisk investering. Hører dere det, politikere? Ønsker dere et land med høy økonomisk vekst, så invester i rettsstaten.

Lenke til det svenske vitenskapsakademiets oppsummering av Nobels minnepris i økonomi (pdf)