Om krim-journalistikk. Og hva den gjør med samfunnet vårt

Sætres essay[1] fortjener en større debatt enn jeg opplever at det har fått. Dette innlegget er delvis et forsøk på å bidra til dette, delvis et forsøk på reflekter rundt andre samfunnsmekanismer. Er det flere enn krimjournalistene som kan lære noe av refleksjonene hans?

Det første Sætre peker på er krimjournalistikkens tette bånd til politiet, der sistnevnte har det han kaller «et absolutt informasjonsovertak». Han viser til flere eksempler, blant annet til en lærebok i krimjournalistikk, der dette tette forholdet beskrives som helt avgjørende for journalistens muligheter for å lage gode krimreportasjer. Gjennom å dyrke en god tone med politiet blir journalisten belønnet med god informasjon, og gjerne lekkasjer. Sætre mener dette tette men maktskjeve samarbeidet står i direkte motstrid til medienes maktkritiske samfunnsansvar. «Informasjonsovertaket gir politiet definisjonsmakt over krimjournalistikken og setter krimjournalisten i et avhengighetsforhold», skriver han.

Norge er et samfunn som preges av høy tillit, noe vi skal være glade for, og stole av. Domstolsadministrasjonens årlige tiltroundersøkelse fra desember 2022 ^[2] viser at nordmenn har høy tillit til alle statsmaktene, og høyest tillit av dem alle, har politiet. Det er grunn til å ha tillit til norske myndigheter og samfunnsinstitusjoner. Samtidig har noen samfunnsroller, som advokater og journalister, et spesielt ansvar for å ikke la denne tilliten svekke vår kritiske sans. Vår rolle i statskonstruksjonen er å se myndighetsorganer i kortene, og å beskytte sivilsamfunnet mot feilvurderinger, feilslutninger og annet som kan føre til myndighetsovergrep. Slik ivaretar vi vår tillit i samfunnet, slik ivaretar vi rettsstaten, og slik bidrar vi med den kontradiksjon og annen motstand som alle, også myndighetene, behøver for å fatte gode beslutninger og utvikle sine arbeidsmetoder og sin kultur på en god måte.

Advokatforeningens leder Jon Wessel-Aas og jeg skrev for to år siden et innlegg i Aftenposten, under tittelen «Tillit til rettsstaten, ikke til at staten har rett». [3] Innlegget påpekte et viktig læringspunkt for oss jurister og advokater, i møte med ulike justisfeil, nemlig at vi aldri må la de offentlige institusjonene få definisjonsmakt i saker vi jobber med. Overdreven tillit fra journalister og advokater er det motsatte av hva myndighetene behøver for å leve opp til den høye tilliten.

Det andre Sætre peker på i sitt essay, er krimjournalistikkens sensasjonalistiske tradisjon. I kjernen av denne tradisjonen beskriver Sætre den samme dramaturgien som gjør kriminalbøker og kriminalserier så spennende: Vi identifiserer oss og våre kjære med offeret og de pårørende – i møte med det onde. Ikke noe stoff selger aviser og klikk bedre enn en gruoppvekkende kriminalsak. Og jo bedre den spiller på medfølelse, frykt, sinne og andre emosjoner, desto bedre selger det. Det er ikke rettssikkerhet denne journalistikken søker, men en følelse av å delta i jakten på den umenneskelige gjerningspersonen. Og å være til stede under rettsdramaet som følger pågripelsen. Vil den tillitsvekkende staten få ham dømt, eller klarer advokaten å spenne ben på politi og påtalemakt?

Når krimjournalister ikke har en maktkritisk kultur, skyldes det kanskje en opplevelse av at de ikke driver med politikk. Vel, denne journalistikken skaper i hvert fall politikk. Den samme dramaturgien som gjør en krimreportasje spennende, gjør nemlig at mange velgere, og dermed politikere, ønsker mer politi, flere politivåpen og strengere straffer. Gjennom å spille på emosjoner i kriminaljournalistikken, får emosjonene større plass også i kriminalpolitikken. Og dette er et område hvor emosjonene, og den faktabaserte kunnskapen, drar i hver sin retning.

Summen av krimjournalistikken skaper en følelse av at samfunnet blir stadig farligere. At volden øker og rammer blindt. At straffene ikke avskrekker, fordi de er for milde. Den faktabaserte kunnskapen formidler et helt annet bilde, nemlig at samfunnet blir stadig tryggere. Siden starten av 2000-tallet er antallet anmeldte lovbrudd redusert med nesten 30 prosent, samtidig som befolkningen har vokst med nærmere 20 prosent. [4] Risikoen for å bli offer for vold og/eller drap har vært synkende i mange år, og når det skjer, er gjerningspersonen som regel en av offerets nærmeste. [5] Når det gjelder straff, taler også den forskningsbaserte kunnskapen følelsene midt imot. Forskningen er stort sett entydig i at straffens strenghet har ikke så stor effekt i kriminalitetsforebyggingen. Det som teller er høy oppklaringsprosent, rask innkallelse til soning, god rehabilitering under soningen – og en jobb og et liv å gå tilbake til når soningen er gjennomført. Jo lenger man sitter i fengsel, desto mer brytes tilknytningen til arbeidslivet og vanskeligere blir det å komme tilbake i jobb og hverdagsliv. Med mindre vi er villige til å la folk sone i fengsel livet ut, bør staffene ikke være lenger enn høyst nødvendig, for det motvirker en god tilbakeføring til samfunnet.

Sætre avslutter sitt essay gjennom å ønske større tilgang til straffesaksdokumenter for pressen, slik det ble utredet i fjor høst. [6] Han mener økt dokumentinnsyn «vil kunne avdekke tunnelsyn hos politiet, justisfeil og falske tilståelser.» Han mener Riksadvokatens skepsis mot dette skyldes kriminaljournalistikkene nevnte sensasjonalisme, noe som sikkert kan stemme. Det er til dels samme bekymring som ligger bak Advokatforeningens motstand mot å øke dokumentinnsynet ^[7] uten at anklagdes personvern og sakens opplysning sikres på en bedre måte enn det forslaget som ligger der nå. Ellers frykter vi at rettssikkerheten ikke strykes, men svekkes.

Det er sterke følelser som settes i sving når en opprørende kriminalsak utspiller seg i mediene. Slik må det sikkert være. Husk bare at disse følelsene som regel bidrar lite konstruktiv i den enkelte sak, slik de bidrar lite konstruktivt i utformingen av en god og effektiv kriminalitetspolitikk. 

[1] https://www.vinduet.no/essayistikk/om-krimjournalistikk-simen-saetre-om-baneheia-og-media/

[2] https://www.domstol.no/no/aktuelt/2022/fortsatt-hoy-tillit-til-domstolene/?fbclid=IwAR3BzhuX8BT5pGDa9dwL7j3GHA33T4AMPr1bX5LokzZPbSgkQlfc6NDbqHM

[3] https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/b53xMl/tillit-til-rettsstaten-ikke-til-at-staten-har-rett

[4] https://www.ssb.no/sosiale-forhold-og-kriminalitet/artikler-og-publikasjoner/offerbilder-i-endring

[5] https://www.politiet.no/globalassets/04-aktuelt-tall-og-fakta/drap/nasjonal-drapsoversikt-2021.pdf

[6] https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/horing-dokumentoffentlighet-i-straffesaker/id2905160/

[7] https://www.advokatforeningen.no/aktuelt/horingsuttalelser/2022/august/utredning-om-dokumentoffentlighet-i-straffesaker/