Rettshjelpsadvokaten – det nye omsorgsyrket

Advokatforeningens lønns- og bransjeundersøkelse viser at nesten 60 % av advokater som har mange saker på rettshjelpssatsen er kvinner. Den viser også at ansatte advokater som i hovedsak jobber på rettshjelpssatsen tjener 28 % mindre enn kolleger som ikke tar slike saker. I samfunnet ellers er lønnsgapet mellom menn og kvinner 9 %.

Jeg synes disse tallene gir advokatenes streik for en bærekraftig rettshjelp enda et perspektiv: Likelønnsperspektivet. Likelønn betyr ikke at alle skal tjene det samme, men det betyr at man skal ha lik lønn for likt arbeid. Slik det er nå, vurderer staten at arbeid gjort på saker på rettshjelpssats er mindre verdt enn andre typer saker advokater tar. Det er ikke slik at staten skal konkurrere med de betalingsvillige kundene til store forretningsadvokatfirmaer, men det kan heller ikke være meningen at statens manglende betalingsvilje i ytterste konsekvens gjør at mange advokater velger bort saker på rettshjelpssatsen.

Lønns- og bransjeundersøkelsen viser i tillegg at advokater som har flest saker på rettshjelpssatsen også jobber vesentlig mer enn mange andre advokater. Det begynner altså å tegne seg et bilde av advokaten som jobber for rettshjelpssats: En kvinne som arbeider mer og tjener mindre enn sine advokatkolleger.

Hvorfor har det blitt slik? Underreguleringen av den offentlige rettshjelpssatsen gjør at man må ha et veldig hjerte for slike saker. Kvinner er overrepresentert i omsorgsyrker, og man kan stille spørsmålet om advokat på rettshjelpssats er det nye omsorgsyrket. Rettshjelpssaker er ofte kompliserte og handler ofte om mennesker i sitt livs største krise. Det er belastende for klienten og for advokaten som jobber med saken. Advokaten bruker i mange tilfeller langt flere timer enn hun får betalt for i slike saker – fordi alternativet er at klienten ikke får den hjelpen han eller hun trenger.  

Uansett årsak, så kan det ikke være slik at de som gjør en så viktig jobb for dem som trenger det aller mest, skal fortsette å havne bakpå lønnsmessig. Det skal heller ikke være slik at de som trenger det aller mest, ikke får den rettshjelpen de fortjener fordi dyktige advokater til slutt gir opp idealismen og tar bedre betalte oppdrag.

Derfor ønsker jeg å bruke 8. mars i år på en oppfordring til justisminister Emilie Mehl og regjeringen: Krymp lønnsgapet og sikre en bærekraftig rettshjelpssats!