Forslag til gjennomføring av direktiv (EU) 2019/1937 (varslingsdirektivet) i norsk rett

Sendt: 16. september 2022

Adressat: Justis- og beredskapsdepartementet

1 Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av foreningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.

2 Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen fra Justis- og beredskapsdepartementet, publisert den 16. juni 2022, med høringsfrist den 16.september 2022.

Høringen gjelder utredningen om gjennomføring av direktiv (EU) 2019/1937 (varslingsdirektivet) i norsk rett, avgitt av Advokatfirmaet Lund & Co DA 28.02.2022. Utredningen foreslår at varslingsdirektivet gjennomføres i en egen, ny lov om EØS-varsling, supplert med forskrifter på enkelte punkter. Utredningen tar til orde for direktivnære gjennomføringsbestemmelser, og forslaget innebærer i all hovedsak en minimumsgjennomføring av direktivets krav.

Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for arbeidsrett. Lovutvalget består av Tarjei Thorkildsen (leder), Martin Jetlund, Oddvar Lindbekk, Kristin Grung og Sigrun Sagedahl, som alle har lang erfaring og god kompetanse innenfor det aktuelle rettsområdet. I tillegg har lovutvalget for IKT og personvern, bestående av Malin Tønseth (leder), Øyvind Molven, Kari Gimmingsrud, Christopher Sparre-Enger Clausen, Eirin Helen Hauvik, Lars Arnesen og Cecilie Wille Søvik, gitt uttalelse på deler som særlig berører personopplysningsloven.

Departementet har særskilt etterspurt følgende:

«[H]øringsinstansenes syn på om det bør utpekes én sentral ekstern varslingskanal, eller om de enkelte sektormyndighetene bør ha egne varslingskanaler. Dersom det skal utpekes én varslingskanal, bes det om høringsinstansenes syn på hvilket organ dette eventuelt bør være. Videre bes det om høringsinstansenes syn på hvilken rolle en slik sentral varslingskanal skal ha i oppfølgningen av innkomne varsler, både når det gjelder eventuelle materielle vurderinger av varslene, i saksbehandlingen og oppfølgning av den som har varslet, og arbeidsfordelingen mellom en sentral varslingskanal og berørte sektormyndigheter.

Høringsinstansene bes også om å uttale seg om økonomiske og administrative konsekvenser av forslagene.»

3 Kommentarer

3.1 Overordnet

Advokatforeningen mener at lovforslaget generelt vil sikre en lojal gjennomføring av varslingsdirektivet og støtter forslaget om implementering gjennom en egen EØS-varslerlov, med tilhørende forskrifter. Advokatforeningen mener videre at det ikke vil være hensiktsmessig å bygge ut det personelle virkeområdet i arbeidsmiljøloven kapittel 2A for å gjennomføre varslingsdirektivet, da det vil bryte med plikt- og rettighetssubjektene generelt i denne loven, samt den generelle sammenhengen i arbeidsmiljøloven.

Advokatforeningen påpeker likevel at det kan oppstå rom for tolkningsalternativer og økt kompleksitet ved å operere med et to-sporet-varslingsregelverk etter den foreslåtte EØS-varslerloven og gjeldende arbeidsmiljøloven. Dette kan imidlertid avhjelpes ved å innføre en henvisning til EØS-varslerloven i arbeidsmiljølovens kapittel 2A.

Advokatforeningen støtter forslaget om at det bør være én myndighet som skal fungere som ekstern varslingskanal etter lovforslagets § 13, og har ingen innvendinger mot at det blir Arbeidstilsynet. Valget er imidlertid ikke åpenbart, og Advokatforeningen vil her peke på Datatilsynet som mulig ekstern varslingskanal.

Advokatforeningen har ellers valgt å knytte kommentarer til følgende bestemmelser i lovforslaget:

• § 3, bokstav a
• § 3, bokstav f
• § 7, bokstav d
• § 9, tredje ledd
• § 10, første ledd
• § 10, tredje ledd, første punktum
• § 10, tredje ledd, siste punktum
• § 11, femte ledd
• § 16, andre ledd

Advokatforeningen har også enkelte kommentarer om forholdet til personopplysningsloven.

Advokatforeningen har ingen kommentarer vedrørende de økonomiske og administrative konsekvensene i utredningens kapittel 19.

3.2 Forslaget om ny bestemmelse i arbeidsmiljølovens kapittel 2A

Virksomheters HR- og compliance-funksjoner forholder seg i hovedsak til arbeidsmiljøloven i forbindelse med varslingssaker etter dagens regelverk. For å tydeliggjøre forskjellen mellom saksbehandlingsreglene etter arbeidsmiljøloven og EØS-varslerloven, bør forskjellen mellom hvilket regelverk som skal gjelde etter Advokatforeningens syn tydeliggjøres. For å tydeliggjøre dette skillet (lex specialis) anbefaler Advokatforeningen å legge til en bestemmelse i arbeidsmiljølovens kapittel 2A med en henvisning til EØS-varslerloven. En slik bestemmelse kan eksempelvis lyde slik:

«Ved varsling om overtredelser av EØS-regelverk gjelder lov om beskyttelse av personer som varsler om overtredelser av EØS-retten (EØS-varslerloven) med tilhørende forskrifter.»

3.3 Kommentar til lovforslagets § 3 bokstav a om benyttelse av det EØS-rettslige arbeidstakerbegrepet

Forslaget til EØS-varslerloven § 3 foreslår å benytte det EØS-rettslige arbeidstakerbegrepet, jf. EØS-avtalens artikkel 28, jf. EØS-lovens § 1.

Advokatforeningen mener det er lite hensiktsmessig å ha ulike arbeidstakerbegrep etter arbeidsmiljøloven og EØS-varslerloven.

Advokatforeningen er enige i at begrepene etter EØS-avtalen artikkel 28 og arbeidsmiljøloven § 1-8, ikke er sammenfallende. Imidlertid har begrepene likhetstrekk. Etter EU-domstolens sak 53/31 Levin og sak 66/85 Lawrie-Blum må følgende vilkår være oppfylt for å omfattes av arbeidstakerbegrepet:

1. Arbeidstakeren må yte arbeid for en annen
2. Arbeidstakeren skal være underlagt en annens instruksjonsbeføyelser og
3. Arbeidsytelsen skal skje mot vederlag

Likevel har begrepene noen vesensforskjeller og kan også omfatte arbeidssøkere (jf. eksempelvis sak 53/31 Levin, sak 66/85 Lawrie-Blum, sak 39/86 Lair og sak C-292/89 Antonissen) og tidligere ansatte (jf. sak 39/86 Lair og sak C-357/89 Raulin). Videre inkluderer ikke begrepet ansatte i offentlig administrasjon, jf. EØS-avtalens artikkel 28 fjerde ledd, hvilket for øvrig varslingsdirektivet har tatt sikte på å inkludere jf. varslingsdirektivets artikkel 4, bokstav a) if. jf. ordlyden «including civil servant».

Advokatforeningen reiser derfor spørsmålet om EØS-varslerloven bør benytte samme arbeidstakerbegrep som arbeidsmiljøloven, og at øvrige grupper som omfattes av det EØS-rettslige arbeidstakerbegrep kan være omfattet av denne lovens anvendelsesområde på annen måte. Det vises til at varslingsdirektivets og lovforslagets anvendelsesområde uansett dekker en bred krets av arbeidskategorier, som for eksempel arbeidssøkere og tidligere ansatte, jf. varslingsdirektivets artikkel 4, andre og tredje ledd.

3.4 Kommentar til lovforslagets § 3 bokstav f om lovens personelle virkeområde

Lovforslagets § 3 bokstav f har følgende ordlyd:

«[Loven gjelder for] personer som har ervervet opplysninger i forbindelse med en arbeidsrelatert virksomhet som senere har opphørt»

Ordlyden kan skape tolkningstvil all den tid bestemmelsen kan leses slik at det er selve virksomheten og ikke det arbeidsrelaterte forholdet som har opphørt. Dette har ikke vært hensikten med direktivets virkeområde og det vises i den anledning til direktivets fortale premiss 39, i.f.:

“Protection should also be granted to persons whose work-based relationship has ended, and to candidates for employment or persons seeking to provide services to an organisation, who acquire information on breaches during the recruitment process or another pre-contractual negotiation stage, and who could suffer retaliation, for instance in the form of negative employment references, blacklisting or business boycotting.”

Advokatforeningen foreslår dermed følgende ordlyd:

«personer som har ervervet opplysninger i forbindelse med et arbeidsrelatert forhold som senere har opphørt»

3.5 Kommentar til lovforslagets § 7 bokstav d om vilkår for varslervern

Lovforslagets § 7 oppstiller vilkår for varslervern. I bestemmelsens bokstav d presiseres det og oppstilles nærmere vilkår for å omfattes av loven der ekstern varsling skjer til annen offentlig myndighet enn nevnt i bokstav c eller gjennom offentliggjøring.

Advokatforeningen bemerker at denne bestemmelsen kan være illusorisk for arbeidstakere, da disse uansett vil ha et vern mot gjengjeldelse, jf. arbeidsmiljølovens § 2A-4, første ledd. Varsling til feil tilsynsmyndighet vil derfor ha særlig betydning for yrkesgrupper som ikke er omfattet av arbeidsmiljølovens § 1-6 eller § 1-8, andre ledd. Advokatforeningen reiser derfor spørsmål om det er hensiktsmessig å utelukke de resterende arbeidsgruppene omfattet av lovforslagets § 3, da dette kan skape uklarheter om hvem som har vern i tilfelle varsleren varsler til en annen myndighet enn forslagets § 13.

3.6 Kommentar til lovforslagets § 9 tredje ledd om bevisbyrde ved påstand om gjengjeldelse

Utredningens punkt 13.2.5 viser til at bevisregelen i arbeidsmiljølovens § 2 A-4, fjerde ledd og likestillings- og diskrimineringsloven § 37 vil oppfylle varslingsdirektivets krav, jf. artikkel 21. nr. 5. Advokatforeningen er enige i dette. Imidlertid er det i utredningen foreslått å lovfeste en mer direktivnær ordlyd. Da bevisreglene i stor grad vil være sammenfallende i de fleste praktiske tilfeller tar Advokatforeningen til ordet for at det vil være hensiktsmessig å benytte seg av samme ordlyd som i arbeidsmiljøloven og diskriminering- og likestillingsloven. Advokatforeningen foreslår dermed følgende ordlyd:

«Dersom varsler legger frem opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse, må virksomheten sannsynliggjøre at det likevel ikke har funnet sted slik gjengjeldelse.»

3.7 Kommentar til lovforslagets § 10 første ledd om benyttelse av intern varslingskanal

Lovforslaget fastsetter at alle som omfattes av direktivets personelle virkeområde skal ha adgang til å varsle gjennom virksomhetens interne varslingskanal, unntatt personer som ikke har påbegynt sitt arbeidsforhold (bokstav g). I utredningen er det ikke nærmere begrunnet hvorfor det er foreslått en slik avgrensning. Advokatforeningen ser ikke grunn til å ekskludere denne persongruppen da disse ikke vil ha en fjernere tilknytning til virksomheten enn enkelte av de øvrige gruppene som foreslås omfattet av virkeområdet, særlig sammenlignet med tidligere ansatte, jf. direktivets artikkel 4, annet ledd. En slik ekskludering av persongruppen vil heller ikke harmonere med kravet til å oppfordre til intern varsling før det foretas ekstern varsling, jf. direktivets artikkel 7, annet ledd:

"Member States shall encourage reporting through internal reporting channels before reporting through external reporting channels, where the breach can be addressed effectively internally and where the reporting person considers that there is no risk of retaliation."

3.8 Kommentar til lovforslagets § 10 tredje ledd, første setning, om interne varslingskanaler i konsern

Etter forslagets § 10, tredje ledd, jf. utredningens side 56, kan virksomheter med mellom 50-249 ansatte dele interne varslingskanaler. Utredningen viser til at «virksomhet» anses som ethvert merverdiavgift-registrert selskap. Dette kan forstås slik at virksomheter med mer enn 249 ansatte ikke vil kunne dele intern varslingskanal. En slik forståelse kan bli problematisk i konsern som har opprettet varslingskanaler og et godt complianceprogram for å håndtere varslingssaker på tvers av konsernselskaper. En slik tolkning vil altså tilsi at konsernet må splitte opp sin allerede etablerte varslingskanal. Utredningen vurderer heller ikke hvorvidt konsern kan dele varslingskanaler på tvers av land. Sveriges SOU 2020:38, side 605 besvarer på sin side dette bekreftende så lenge virksomhetene har mellom 50-249 arbeidstakere.

Med tanke på de uklarheter som kan oppstå og at forslaget synes å kunne lede til utilsiktede resultater, herunder for at konsern skal unngå å måtte splitte opp veletablerte complianceprogrammer, tar Advokatforeningen til orde for at EØS-varslerloven skal benytte den danske modellen. Danmark har i sin gjennomføringslov åpnet for at virksomheter som inngår i et konsern kan etablere felles varslingsordninger, jf. lov om beskyttelse af whistleblowere § 9 nr. 3, imidlertid med en bestemmelse som gir forskriftshjemmel til å fastsette regler om at det likevel ikke er mulig å opprette konsernfelles ordninger.

3.9 Kommentar til lovforslagets § 10, tredje ledd, if. om intern varslingskanal for kommuner

Lovforslagets § 10, tredje ledd, jf. utredningens side 59, setter ingen øvre grense på hvor mange innbyggere eller ansatte kommuner må ha for å kunne operere sin interne varslingskanal uten å kunne samarbeide med andre kommuner. Dette vil i praksis kunne medføre at alle kommuner vil kunne sentralisere sin interne varslingskanal, noe som kan rokke ved lovforslagets § 11, femte ledd, if. som fastslår at varslingsrutinene skal legge til rette for at «[m]untlige varsler skal etter varslerens ønske kunne fremsettes i et fysisk møte innen rimelig tid.» Advokatforeningen stiller spørsmål ved om dette er en ønsket løsning.

3.10 Kommentar til lovforslaget § 11 femte ledd om skriftlige og muntlige varsler

I utredning foreslås det en bestemmelse om at virksomheter «skal utforme sine interne varslingskanaler og prosedyrer slik at det kan varsles både skriftlig og muntlig», jf. pkt. 8.2.5 (vår kursivering).

Lovforslagets § 11, femte ledd, legger imidlertid opp til at virksomheten selv kan velge å tilrettelegge for at «varsler kan fremsettes muntlig, skriftlig eller begge deler.» Varslingsdirektivet artikkel 9, andre ledd, legger opp til det samme.

I lys av utredningens forslag om direktivnære bestemmelser, jf. utredningens punkt 1.3 og pkt. 21 med merknader til bestemmelsen, forstår Advokatforeningen det slik at det i utredningen er ment å fremsette lovforslaget slik at virksomheten selv skal kunne bestemme om varslingskanalen skal muliggjøre muntlig og/eller skriftlig varsling. I samme retning trekker direktivets fortale, premiss 55:

“Provided the confidentiality of the identity of the reporting person is ensured, it is up to each individual legal entity in the private and public sector to define the kind of reporting channels to establish.”

3.11 Forslag til kompetent myndighet som ekstern varslingskanal, jf. lovforslagets artikkel 13

Av hensyn til å bygge et effektivt varslingsinstitutt for ekstern varsling tar Advokatforeningen til orde for at det bør utpekes én sentral ekstern varslingskanal. Dette av hensyn til å bygge et effektivt saksbehandlingssystem og bygge et sterkt kompetansemiljø på EØS-varsling. I den anledning vises det særskilt til at saksbehandlerne må ha inngående kunnskap i EØS-lovens saksbehandlingsregler og hvilke konkrete EØS-lover og forskrifter lovens virkeområde omfatter. Advokatforeningen peker særskilt på Datatilsynet og Arbeidstilsynet som aktuelle kandidater. Av hensyn til rettsenhet i Norden er særlig Datatilsynet en egnet kandidat, da Danmark har utpekt dette organet. Likevel, vil Advokatforeningen ikke ha innvendinger mot at Arbeidstilsynet gis oppgaven med å forvalte den eksterne varslingskanalen.

Advokatforeningen er enige med utredningen i at Arbeidstilsynet fortsatt vil oppfylle kravene til uavhengighet og selvstendighet i varslingsdirektivets artikkel 12, selv om Arbeidstilsynet er foreslått også å føre tilsyn med virksomheters etterlevelse av regelverket. Advokatforeningens oppfatning er at Arbeidstilsynet har erfaring med varslingsregelverket og i praksis oftest har fungert som en ekstern varslingskanal siden implementeringen av arbeidsmiljølovens kapittel 2A . Vedrørende kjennskap til varslingsregelverket vises det til at Arbeidstilsynet allerede har som oppgave å føre tilsyn med virksomheters varslingsrutiner. Arbeidstilsynet har videre erfaring med å behandle varslerens og omvarsledes identitet konfidensielt, jf. arbeidsmiljøloven § 18-2.

Advokatforeningen påpeker også at det kan være mest naturlig for de fleste kategoriene i direktivets personelle anvendelsesområde å henvende seg til Arbeidstilsynet, da informasjonen om EØS-lovbruddet skal være ervervet i en «arbeidsrelatert sammenheng». Domstolene har videre påpekt at involvering av Arbeidstilsynet har vært en god måte å fremme varslingssaker på. Til illustrasjon vises til at Borgarting lagmannsrett i LB-2009-70215 uttalte følgende:

"Lagmannsretten finner det klart at varslingen har vært forsvarlig. A tok først forholdene opp med nærmeste overordnede, avdelingsleder E. Når dette ikke førte til noe resultat, tok A forholdene opp med administrerende direktør B i hvert fall i møtet i september 2007. Det var først etter at dette heller ikke førte til noe resultat på kort sikt, at A fant det nødvendig å koble inn Arbeidstilsynet. Etter lagmannsrettens syn har A her gått frem på en helt korrekt måte".

Endelig vises det til at Arbeidstilsynet har god kommunikasjon med partene i arbeidslivet og allerede har utarbeidet retningslinjer for hvordan eksterne varsler skal håndteres av offentlige myndigheter. Dette harmonerer med hensynet til at varslingskanaler bør opprettes etter konsultasjon med arbeidslivet parter, som kommer til utrykk i varslingsdirektivet artikkel 8. nr. 1 (bestemmelsen gjelder dog direkte for interne varslingskanaler).

3.12 Kommentar til lovforslagets § 16 annet ledd om varslers og omvarsledes innsynsrett

Lovforslagets § 16 pålegger varslingsmottaket taushetsplikt av hensyn til varslerens og omvarsledes (berørte person) identitet, som i hovedsak implementerer varslingsdirektivets artikkel 16 første ledd. Direktivets artikkel 16, andre ledd viser imidlertid til følgende:

“By way of derogation from paragraph 1, the identity of the reporting person and any other information referred to in paragraph 1 may be disclosed only where this is a necessary and proportionate obligation imposed by Union or national law in the context of investigations by national authorities or judicial proceedings, including with a view to safeguarding the rights of defence of the person concerned.”

Direktivets artikkel 22, første ledd gir videre omvarslede en rett til rettferdig rettergang, herunder retten til å bli hørt og til dokumentinnsyn.

Advokatforeningen leser lovforslagets § 16, andre ledd, slik at taushetsplikten kan unntas overfor (i) saksbehandlere i den aktuelle varslingskanalen (ii) varsler og (iii) omvarslede.

Fortalens premiss 82 påpeker at taushetsplikten om varslers identitet er essensiell av hensyn til å forhindre gjengjeldelse. Likevel er det foreslått at taushetsplikt om varslers identitet ikke skal holdes skjult overfor omvarslede, som i praksis kan være en person som typisk kan bidra til gjengjeldelseshandlinger mot varsleren. Dette kan imidlertid ha gode grunner for seg av hensyn til den omvarsledes rett til forsvar, jf. varslingsdirektivets artikkel 16 andre ledd.

I enkelte saker kan omvarsledes rett til forsvar ivaretas ved at det blir fremlagt dokumentasjon som ikke avslører varslerens identitet. Dette må særlig ses i sammenheng med at EØS-varslerloven angår konkrete lovbrudd og ikke nødvendigvis skjønnspregede forhold som påstander om trakassering etter arbeidsmiljøloven. Likevel kan det tenkes at det kan oppstå tilfeller hvor omsvarslede vil ha et behov for å vite varslerens identitet for å kunne forberede et tilstrekkelig grunnlag til forsvar mot varslingssaken, også i saker hvor det er påstått brudd på EØS-lovgivning.

Ved unntak fra taushetspliktbestemmelsene legger varslingsdirektivets artikkel 16 andre ledd opp til en nødvendig- og forholdsmessighetsvurdering. Slike kriterier er imidlertid ikke skissert i lovforslagets § 16. Advokatforeningen etterspør derfor kriterier som kan gi unntak fra taushetsplikten etter direktivets artikkel 16, som avveier varslerens behov for personvern mot omvarsledes rett til forsvar.

Advokatforeningen oppfatter videre at omfanget av taushetsplikten overfor den omvarslede er noe uklart regulert. Ref. særlig lovforslagets § 16 siste ledd og punkt 11, på side 81 i utredningen hvor det fremgår: «På bakgrunn av den foreslåtte regelen i EØS-varslingsloven § 16 vil ikke den omvarslede ha rett til innsyn i varslerens identitet etter personopplysningsregelverket med mindre det er nødvendig for å sikre hans rett til forsvar.»

Avveiningen av omvarsledes rett til kontradiksjon og varslerens rett til konfidensialitet er vanskelig og lite berørt i utredningen. Artikkel 22 nr. 1 er ikke gjennomført i lovforslaget, ref. lovspeilet.

3.13 Kommentar om når varselet gjelder en annen virksomhet enn virksomheten som utfører gjengjeldelseshandlingen

Utredningen tar ikke opp situasjoner dere det varsles om et forhold i en virksomhet, men gjengjeldelseshandlingen skjer fra en annen virksomhet. Arbeidsmiljøloven er tydelig på at gjengjeldelsesvernet gjelder for en som varsler om kritikkverdige forhold "i virksomheten". Etter direktivet er ikke dette like tydelig. Her fremgår det kun at informasjonen må være skaffet i en "work-related context". Til illustrasjon kan en se for seg et tilfelle der en arbeidstaker varsler om et lovbrudd hos arbeidsgivers samarbeidspartner. Vedkommende adresserer dette internt til sin egen arbeidsgiver, men lider så gjengjeldelse som følge av dette. I et slikt tilfelle har ikke varsleren rapportert om forhold i sin egen virksomhet, men vil fortsatt ha ervervet informasjonen ved en "work-related context". Varslingsdirektivets ordlyd vil trolig kunne åpne for at varsler skal nyte et vern mot gjengjeldelse i slike tilfeller. Imidlertid vil arbeidsmiljølovens ordlyd stenge for dette. Hvis arbeidstakeren er innleid vil imidlertid arbeidstakeren kunne varsle sin egen arbeidsgiver om et kritikkverdig forhold i virksomheten vedkommende er utleid til og fortsatt nyte gjengjeldelsesvern, jf. § 2 A-4 første ledd, i.f.

3.14 Kommentar om forholdet til personopplysningsloven og behandling av personopplysninger

Utredningen har vurdert om det bør gis særlige bestemmelser om behandling av personopplysninger, se utredningens kapittel 11.

For det første legger utredningen til grunn at det ikke er nødvendig å innta en bestemmelse i loven om at behandling må skje i overensstemmelse med personopplysningsloven (pkt. 11.2.1). Advokatforeningen er enig i at en slik bestemmelse er unødvendig.

For det andre legger utredningen til grunn at den foreslåtte bestemmelsen om taushetsplikt i § 16 vil utgjøre et unntak fra innsynsretten for så vidt gjelder opplysninger om blant annet varslerens identitet, og at det for øvrig ikke er behov for bestemmelser som ytterligere begrenser de registrertes rettigheter (pkt. 11.2.2). Advokatforeningen er enig i at taushetsplikten, slik den er formulert i forslaget til § 16, vil utgjøre et unntak fra de registrertes rett til innsyn etter personopplysningsloven så langt taushetsplikten rekker.

Utover de to ovennevnte spørsmålene, kan ikke Advokatforeningen se at utredningen i tilstrekkelig grad har vurdert de personvernrettslige spørsmålene som oppstår i relasjon til den foreslåtte loven. Til sammenlikning inneholder eksempelvis den svenske lovproposisjonen en inngående vurdering av forskjellige personvernrettslige spørsmål og behovet for supplerende bestemmelser, se pkt. 12 i proposisjon 2020/21:193. En rekke av temaene som vurderes i den svenske proposisjonen bør undergis en nærmere vurdering også i norsk rett. Advokatforeningen presiserer imidlertid at vurderingene ikke nødvendigvis bør slå likt ut etter norsk rett, blant annet som følge av ulikheter i den svenske og norske personopplysningsloven og bakgrunnsretten for øvrig.

Etter Advokatforeningens syn bør særlig følgende forhold undergis en nærmere vurdering. Det bør vurderes om det er behov for supplerende bestemmelser om behandling av særlige kategorier personopplysninger. Videre bør det vurderes om det er behov for supplerende bestemmelser om behandling av opplysninger om personopplysninger om straffedommer og lovovertredelser. Ytterligere bør departementet vurdere om det er behov for å omtale behandlingsgrunnlaget nærmere og i mer detalj. Utredingen legger til grunn at behandlingsgrunnlaget «som regel» vil være GDPR artikkel 6 nr. 1 bokstav c. Advokatforeningen er enig i dette, men det nevnte behandlingsgrunnlaget er neppe dekkende for alle behandlinger i forbindelse med varsling, herunder ved behandling av særlige kategorier opplysninger eller straffbare forhold.

Utredningen berører også i liten grad varslingsdirektivet artikkel 22 og omvarsledes og andre personers rettigheter. Artikkel 22 inneholder et pålegg til medlemsstatene om å treffe tiltak for å beskytte omvarslede og andre berørte personer. Dette er personer som etter GDPR også har rett til informasjon og innsyn, med mindre informasjonen er underlagt taushetsplikt (evt. andre unntak får anvendelse). I utredningen er det lagt til grunn at de rettssikkerhetsgarantiene som er nedfelt i direktivet allerede er ivaretatt i norsk rett, gjennom prosesslovgivningen og menneskerettsloven (punkt 16.2). Advokatforeningen mener at dette er en for enkel tilnærming og at avveiningen mellom beskyttelse av varsleren og de registrertes rettigheter til kontradiksjon og informasjon bør utredes mer grundig.

                                           Med vennlig hilsen

 

                                               Merete Smith
                                              generalsekretær