Maktmiddelutvalgets rapport «Politiets bruk av maktmidler»

1 Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.

Denne høringsuttalelsen er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget består av Berit Reiss-Andersen (leder), Bernt Heiberg, Anders Brosveet, Frode Sulland, Christian Hjort, Simen Perminow Skjønsberg, Stian Mæland, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Elisabeth Myhre, Heidi Juritzen og Lars Mathias Enger.

2 Sakens bakgrunn

I høringsbrev av 19. desember 2022 sendte Justis- og beredskapsdepartementet Maktmiddelutvalgets rapport «Politiets bruk av maktmidler» på høring. Etter mandatet skulle utvalget oppdatere kunnskapsgrunnlaget for politiets bruk av maktmidler for perioden etter Bevæpningsutvalget avga sin rapport NOU 2017:9. Departementet har særlig bedt om at forslaget til endring av politiloven § 6 kommenteres, for å tydeliggjøre de særlige skrankene som gjør seg gjeldende for maktbruk mot barn. Advokatforeningen er enig i at politiloven § 6 bør endres.

Utvalgets flertall går videre inn for å innføre en generell bevæpning av norsk politi, mens mindretallet vil bevare dagens ordning med fremskutt lagring. Advokatforeningen mener det ikke har vært noen vesentlig endring av kriminalitetsbildet siden 2017 og mener det ikke foreligger noe behov for å endre dagens ordning.

3 Endring av politiloven § 6 – hensynet til barnets beste

Maktmiddelutvalget har, etter innspill fra Barneombudet og fra Norsk institutt for menneskerettigheter, foreslått at politiloven § 6 endres slik at det fremgår at barns beste er et grunnleggende hensyn ved alle beslutninger som fattes av politiet. Barnets beste er videre et grunnleggende hensyn når politiet bruker makt mot barn. Etter Advokatforeningens syn er det behov for en slik endring, både ved innføring av en fanebestemmelse i politiloven og slik at de særlige hensyn som gjør seg gjeldende for maktutøvelse overfor barn også utdypes.

Advokatforeningen presiserer at dette ikke medfører at en endrer gjeldende rett. Både etter Grl. § 104 og Barnekonvensjonen artikkel 3, jf. Menneskerettsloven § 3 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger og beslutninger som angår barnet. Som redegjort for av utvalget under punkt 4.4, setter Barnekonvensjonen særlige skranker for når politiet kan benytte makt mot barn, og ved vurderingen av om maktutøvelsen er i tråd med EMK, er det relevant å se hen til barns særlige sårbarhet.

Advokatforeningen mener disse skrankene bør komme tidligere frem i Politiloven med tilhørende rundskriv og instrukser. Ved Sivilombudets forebyggingsenhets rapport etter besøk i sentralarresten 30.11.2021 i Oslo, fremkommer det at kun et mindretall polititjenestepersoner så hen til alder ved forholdsmessighetsvurderingen av hvilke maktmidler som skulle benyttes ved pågripelse. Etter Advokatforeningens syn illustrerer rapporten at det er et behov for å løfte frem de begrensingene som gjelder ved maktbruken overfor barn.

Utvalget har drøftet om hensynet til barnets beste kun skal fremheves i lovteksten i forbindelse med politiets utøvelse av makt eller som et generelt prinsipp ved utøvelse av politiets virksomhet.

Advokatforeningen er enig i at politiet i alle sine beslutninger som berører barn, må se hen til at barnets beste er et grunnleggende hensyn. Denne plikten følger allerede av grl. § 104 og Barnekonvensjonen art. 3, men bør også direkte fremkomme i politiloven § 6.

Videre er Advokatforeningen enig med Norsk Institutt for menneskerettigheter i at bruk av maktmidler mot barn kun kan anvendes dersom det er strengt nødvendig og andre virkemidler er forsøkt, men har vist seg utilstrekkelige. Advokatforeningen er enig i at dette kan klassifiseres som et kvalifisert forholdsmessighetskrav.

Etter Advokatforeningens syn taler de særskilte skrankene som gjelder ved politiets maktutøvelse overfor barn for at lovteksten viser at det her gjelder en høyere skranke enn for maktutøvelse mot voksne. Barneombudets observasjon om at dagens lovtekst er så generell at den gir liten veiledning for en polititjenesteperson som står overfor en akutt situasjon der det skal vurderes maktmiddelbruk mot et barn, er etter foreningens syn treffende. Sivilombudets forebyggingsenhets funn i Oslo sentralarrest viser at dette er en aktuell problemstilling.

Videre er Advokatforeningen enig med professor Sandberg i at hensynet til barnets beste ikke bare gjør seg gjeldende overfor politiets maktbruk mot barnet, men også i situasjoner der barnet er vitne til maktbruk mot barnets foreldre. Slik maktbruk kan være svært traumatiserende og må anses å «berøre(r) barn» jf. Grl. § 104. Hensynet til barnets beste er da et grunnleggende hensyn og dette bør etter Advokatforeningens syn fremgå av lovens ordlyd.

Etter Advokatforeningens syn er den lovteknisk beste løsningen å endre både andre og fjerde ledd i politiloven § 6, slik at plikten til å hensynta barn i alle politiets vurderinger fremkommer i annet ledd og de særskilte grensene for maktutøvelse fremkommer i fjerde. På denne måten fremgår både det kvalifiserte forholdsmessighetskravet som gjelder ved maktutøvelse overfor barn og politiets generelle plikt til å vurdere barnets beste i alle situasjoner som berører barn. Advokatforeningen foreslår følgende formulering:

Politilovens § 6 annet ledd tredje punktum skal lyde:

Når politiet opptrer overfor barn, eller med barn som vitne, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Politiloven § 6 fjerde ledd skal lyde:

Overfor barn kan politiet kun anvende makt når dette er strengt nødvendig.

Advokatforeningen legger til grunn at departementet vil endre de nødvendige rundskriv og instrukser i tråd med endringen i politiloven.

4 Generell bevæpning av politiet

Maktmiddelutvalget drøfter i utredningen punkt 9.3.2 nåværende og alternative bevæpningsmodeller for politiet. Utvalget deler seg i et flertall som mener generell bevæpning av politiet vil være bedre egnet til å møte dagens trusselbilde, og et mindretall som mener dagens modell med fremskutt lagring bedre ivaretar samfunnets behov.

Spørsmålet om generell bevæpning av politiet er grundig utredet i Bevæpningsutvalgets rapport NOU 2017:9. Flertallet konkluderte den gang med det ikke var et behov for generell bevæpning, men at fremskutt lagring ivaretok hensynet til rask respons på en tilfredsstillende måte.

Etter Advokatforeningens syn har det ikke inntrådt noen endring siden 2017 som endrer behovet for generell bevæpning. Tvert imot har dagens ordning etter Advokatforeningens syn fungert godt. Advokatforeningen tiltrer derfor mindretallets tilråding om at nåværende ordning med fremskutt lagring beholdes.

Det norske politiet har tradisjonelt hatt et sivilt preg, der fokuset har vært å beskytte befolkningens rettigheter og bygge tillit ved tilstedeværelse. Advokatforeningen mener at slik tillit enklest bygges dersom politiet i det daglige fremstår ubevæpnet samtidig som de raskt kan bevæpne seg ved å ha våpen lett tilgjengelig i bilen. At politiet skal ha et sivilt preg har vært et av de sentrale grunnprinsippene ved reguleringen av politiets virksomhet.

Etter Advokatforeningens syn er det ingen utvikling i kriminalitetsbildet siden 2017 som skulle tilsi at det foreligger et behov for å revurdere bevæpningsmodellen.

Alvorlig voldskriminalitet øker ikke og trusselsituasjonen mot Norge er ikke mer alvorlig enn situasjonen var i 2017. Dersom det dukker opp et behov for i periodevis å ha bevæpnet politi, viser erfaringene at dagens ordning med oppdrags-, punkt-, midlertidig- eller områdebevæpning fungerer godt. Utvalgets gjennomgang i punkt 7.3 viser at dersom det foreligger et særlig behov for bevæpning grunnet sikkerhetssituasjonen vil dagens regelverk åpne for midlertidig bevæpning.

Advokatforeningen er videre enig med utvalgets mindretall i at fremskutt lagring gir en tilstrekkelig rask respons og at generell bevæpning vanskelig vil medføre noen endring av betydning. At det er besluttet at elektrosjokkvåpen skal bli et av politiets permanente maktmidler, vil gi politiet et kraftfullt maktmiddel umiddelbart tilgjengelig for å kunne reagere på en uforutsett utvikling i et konkret oppdrag.

Utvalgets gjennomgang viser videre at de personene som er skutt og drept av politiet i perioden 2017 frem til dags dato, er personer med psykiske problemer og i stor grad i forbindelse med at politiet er tilkalt på bistandsoppdrag. Advokatforeningen er enig med mindretallet i at håndtering av slike personer ikke må skje gjennom økt bruk av våpen, men med kunnskap, utdannelse og planlegging av det konkrete oppdrag.

Det er etter Advokatforeningens syn åpenbare svakheter med seleksjon, bredde og svarprosent ved de spørreundersøkelsene utvalgslederen har gjennomført. Dersom departementet vurderer å endre dagens bevæpningsmodell, bør det undersøkes nærmere hvordan generell bevæpning vil påvirker tilliten til norsk politi.

Samlet sett mener derfor Advokatforeningen at det ikke har skjedd noen endring av betydning siden Bevæpningsutvalget avga sin rapport i 2017 som skulle tilsi et behov for generell bevæpning av norsk politi. Advokatforeningen kan derfor ikke tiltre flertallets anbefaling.

5 Øvrige forslag

Advokatforeningen er enig med utvalget i at det kan være hensiktsmessig å samle regelverket som regulerer politiets adgang til å benytte makt. Dagens regelverk er fragmentarisk og vanskelig for den alminnelige befolkingen å få oversikt over selv om politiet selv har kjennskap til reglene. Politiets maktutøvelse er helt sentralt for samfunnet og regelverket bør være lett allment tilgjengelig.

I forlengelsen av dette er Advokatforeningen også enig i at det er viktig at politiets bruk av makt registreres, evalueres og regelmessig publiseres. Politiet nyter i dag en stor tillit i befolkningen og åpenhet rundt når, i hvilket omfang og i hvilken kontekst, politiet benytter makt er viktig for å bevare legitimiteten. Dette gjelder også annen maktutøvelse enn bruk av skytevåpen eller elektrosjokkvåpen. Manglende registering ble påpekt av Bevæpningsutvalget allerede i 2017, og arbeidet med å lage med slik registering bør etter Advokatforeningens syn prioriteres.

Advokatforeningen støtter forslaget om å styrke opplæring i de særlige hensynene som gjør seg gjeldende ved maktbruk overfor barn og andre sårbare grupper. Etter Advokatforeningens syn kan slik opplæring begrense maktbruken ved for eksempel senere bistandsoppdrag overfor psykisk syke.

                                           Vennlig hilsen

Jon Wessel-Aas                                                            Merete Smith
leder                                                                              generalsekretær