Varselutvalgets rapport - Fra varsel til læring og forbedring
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Vi viser til høringen til Helse- og omsorgsdepartementet publisert den 2. mai 2023, med høringsfrist den 31. august 2023.
Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for velferds- og trygderett. Lovutvalget for velferds- og trygderett består av Thorgeir Hole (leder), Siw Bleikvassli, Gorm Grammeltvedt og Anette Schei. Samtlige har lang erfaring og god kompetanse innenfor de aktuelle rettsområdene.
3 Advokatforeningens merknader
Advokatforeningen støtter den overordnede innretningen på ordningen om at "dette ikke må skje igjen"; jf. rapportens punkt 1.1.1. Vi vil fremheve at dette aspektet også ofte er et svært viktig punkt for pasienter og pårørende etter at en alvorlig hendelse har inntruffet, f.eks. et dødsfall. I tillegg til å få god informasjon og mulighet til å reflektere over hendelsen sammen med helsepersonell og/eller representanter for ledelsen, så er det ofte et behov for at hendelsen tross alt ikke skal ha vært helt forgjeves. Dette behovet for at hendelsen skal bidra til at andre ikke blir utsatt for noe lignende, er nok viktig for at en del pasienter og pårørende skal kunne forsone seg med hendelsen og komme videre i livet ("min sønns dødsfall reddet andre fra samme skjebne").
Vår erfaring er at dette aspektet ofte ikke blir godt ivaretatt av helseinstitusjoner etter at alvorlige hendelser har inntrådt. Møtet som skal avholdes innen 10 dager er ofte ikke tilstrekkelig. Som også pasientforeningene fremhever, jf. rapportens punkt 8.3.2, er det svært varierende hva pasient og/eller pårørende får ut av et slikt møte, helseinstitusjonen kvitterer ofte ut oppfølgingen som ferdig etter at det lovfestede møtet er avholdt, og det er ikke sikkert at det er personell med riktig kompetanse som gjennomfører samtalen. Vår erfaring er i tillegg at disse møtene avholdes på et tidspunkt der man ennå ikke har nok informasjon til å kunne gi gode svar til pasient/pårørende og reflektere over hendelsesforløpet sammen med dem. Pasient og pårørende har ofte ennå ikke fått "summet seg" med tanke på hva man ønsker å få vite eller reflektere rundt; det vil typisk komme på et senere tidspunkt. Kanskje møter man personer fra ledelsen når man egentlig har behov for informasjon og refleksjon om individuelle helsefaglige vurderinger som gjort, mens andre ganger er det motsatt; man møter helsepersonell når man egentlig har behov for informasjon og refleksjon om organisatoriske forhold. Og tidspunktet møtet avholdes på gjør at man typisk ikke får informasjon om – eller blir involvert i – arbeidet med å unngå at slike hendelser gjentar seg.
Advokatforeningen er ikke isolert sett mot at fristen kortes ned til fem dager, men isolert sett vil en kortere frist bare forsterke ovennevnte problemer: Man har enda mindre informasjon å gi pasient og/eller pårørende. Ingen av partene har "fordøyd" hendelsen på en måte som gjør at man er moden til å reflektere rundt hendelsesforløpet. Og pasient/pårørende vil antakeligvis bare få helt overordnet informasjon om arbeidet som settes i gang for å unngå et slike hendelser gjentar seg. Advokatforeningen støtter derfor at man i selve lovteksten gjør det klart at møtet også skal brukes til å avklare pasients/pårørende videre behov. Utkastet bruker betegnelsen "videre oppfølging", noe som bringer tanken hen på noe terapeutisk. Etter vår vurdering bør lovteksten heller innrettes slik at man for pasienter og pårørende som ønsker det skal legge en plan for fortsatt informasjon og involvering, herunder i kvalitetsforbedringsarbeidet. Advokatforeningen vil også anbefale at pasient og/eller pårørende allerede i et slikt første møte skal få et fast kontaktpunkt som man kan henvende seg til.
Vennlig hilsen
Jon Wessel-Aas Merete Smith
leder generalsekretær