Forslag til forskrift til voldserstatningsloven
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Vi viser til høringen til Justis- og beredskapsdepartementet publisert den 19. september 2023, med høringsfrist den 31. oktober 2023.
Høringen gjelder forskrift til voldserstatningsloven (voldserstatningsforskriften).
Dette høringssvaret er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens bistandsadvokatutvalg og lovutvalget for strafferett og straffeprosess. Bistandsadvokatutvalget består av Kristin Fagerheim Hammervik (leder), Lina Therese Remlo, Inger Marie Sunde, Karoline Henriksen, Elisabeth Rød, Anette Torgersen, Christian Lundin, Cecilie Schjatvet og Erik Widerøe. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Berit Reiss-Andersen (leder), Bernt Heiberg, Anders Brosveet, Frode Sulland, Christian Hjort, Simen Perminow Skjønsberg, Stian Mæland, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Elisabeth Myhre, Heidi Juritzen og Lars Mathias Enger.
3 Advokatforeningens merknader
3.1 Saksbehandlingsregler ved søknad om voldserstatning (punkt 2 i høringsnotatet)
Forslaget til voldserstatningsforskriftens innhold på dette punktet viderefører i stor grad gjeldende praksis.
Advokatforeningens erfaring er at det er en del fornærmede som ikke er i stand til å selv søke om voldserstatning, og siden oppnevning som bistandsadvokat ikke omfatter arbeid med søknad om voldserstatning, er det sannsynligvis en høyere andel fornærmede som har behov for veiledning fra Kontoret for voldsoffererstatning (KFV) eller eventuelt ulike frivillige rettshjelptiltak. Særskilte grupper med behov for veiledning vil dessuten ha enda større utfordringer med å få tilgang til dette; eksempelvis er det få rettshjelpsaktører som retter seg spesifikt mot voldsutsatte menn. En utfordring med de frivillige rettshjelpsorganisasjonene og rådgivningskontorene er at den juridiske kompetansen kan være begrenset da det ofte ikke er jurister som er saksbehandlere. De vil heller ikke ha tilgang på saksdokumentene. Advokatforeningen er bekymret for at den reelle muligheten for fornærmede til å nå frem med sitt voldserstatningskrav svekkes og etterlyser en fast organisert ordning som i større og grad kan bistå fornærmede i søknadsprosessen.
Advokatforeningen har ikke merknader knyttet til forslaget om varslingsplikt til den påståtte skadevolderen i voldserstatningsloven § 7 fjerde ledd.
3.2 Oppnevning av sakkyndige ved søknad om voldserstatning (punkt 3 i høringsnotatet)
Det følger av voldserstatningsloven § 10 andre ledd at KFV kan oppnevne en sakkyndig for å avgi spesialisterklæring i de tilfeller hvor spesialisterklæring vil kunne få avgjørende betydning for søknadens utfall. Advokatforeningen er positiv til at spesialisterklæring skal dekkes av KFV. Videre er Advokatforeningen enig i at det bør reguleres et minimum av hva mandatet og spesialisterklæringen skal inneholde. Når det gjelder den sakkyndiges vurdering av skadefølger etter voldshendelsen skriver departementet at det i utgangspunktet bør gjøres vurdering på bakgrunn av journaler utarbeidet nært i tid til voldshandlingen. Advokatforeningen ønsker å presisere at det for enkelte sakstyper tar lang tid før de fornærmede forteller om det som har skjedd. Ifølge forskning tar det i gjennomsnitt ca. 17 år før et barn som har vært utsatt for seksuelle overgrep tør å fortelle om overgrepene (Steine et al., 2016). Flere av sakstypene som omhandler vold og overgrep skiller seg derfor fra de typiske nakkesleng-tilfellene som vist til i høringsnotatet. Advokatforeningen mener derfor at den sakkyndige skal gjøre sine vurderinger på bakgrunn av all dokumentasjon i saken.
Departementet legger til grunn at det er tilstrekkelig at spesialisterklæringen i all hovedsak baserer seg på skriftlig dokumentasjon. Advokatforeningen mener at det heller skal være hovedregelen at spesialisten gjennomfører undersøkelser av den fornærmede. I unntakstilfellene kan spesialisterklæringen basere seg på kun den skriftlige dokumentasjonen dersom dette anses forsvarlig. Advokatforeningen mener det er viktig at den fornærmede kommer inn til undersøkelse hos spesialisten, slik at spesialisten har et forsvarlig avgjørelsesgrunnlag. Sakene vil ofte bero på skjønn og da bør kravet til grundighet være stort. Det følger også av rettspraksis at det som utgangspunkt legges større vekt på erklæring fra spesialist som har undersøkt personen, enn spesialisten som kun har basert seg på den skriftlige dokumentasjonen i saken.
3.3 Godtgjøring av advokater ved søknad om voldserstatning (punkt 4 i høringsnotatet)
Det følger av voldserstatningslovens § 10 første ledd at den voldsutsatte og den påståtte skadevolder kan få dekket utgifter til bistand hos advokat ved behandling av erstatningssaken hos voldserstatningsmyndigheten. Vilkåret er at sakens omfang og kompleksitet må tilsi at bistand er nødvendig. Slike utgifter dekkes etter den offentlige salærsatsen og krav må fremsettes før vedtak om voldserstatning fattes. Avgjørelsen om dekning av utgifter til advokatbistand skal inngå som en del av vedtaket om voldserstatning. Advokatforeningen er positiv til at reglene om dekning av utgifter til advokatbistand gjøres mer oversiktlig, slik at det blir enklere for både den voldsutsatte og påstått skadevolder å sette seg inn i rettighetene til dekning av utgifter til bistand hos advokat. Advokatforeningen ønsker likevel å bemerke at ordningen er svært uforutsigbar for fornærmede. Fornærmede får ikke vite om advokatutgifter dekkes før alt arbeidet med saken er gjort. KFV burde kunne gi forhåndstilsagn på dekning av advokatutgifter, og så vil KFV kunne komme tilbake til hvilket timeantall som er rimelig og nødvendig i vedtaket som fattes.
Hvordan voldserstatningslovens § 10 første ledd konkret skal forstås er nærmere konkretisert i Prop. 238 L (2020-2021) punkt 18.4.4. Der fremgår blant annet at dersom sakens omfang eller kompleksitet tilsier det, skal utgifter til advokatbistand dekkes innenfor det omfang som vurderes å være rimelig og nødvendig. Som eksempel er nevnt at saker som er henlagt på bevisets stilling antas å innfri krav om kompleksitet dersom Kontoret for voldsoffererstatning innvilger søknaden. Tilsvarende gjelder dersom KFV avslår søknaden, men samtidig gir tilkjenne at avgjørelsen har bydd på tvil. Videre følger det av spesialmerknaden til §10 i Prop. 238 L (2020-2021) side 155 at saken kan ha tilstrekkelig kompleksitet når det har vært særlig utfordrende å vurdere sakens juridiske sider, årsakssammenheng, eller om skadeomfanget gir rett til dekning av omfattende fremtidige inntekter. Til dette vil Advokatforeningen bemerke at sakens omfang og kompleksitet regelmessig vil være av en slik art at advokatbistand vurderes nødvendig i enhver sak hvor det er behov for sakkyndig erklæring jf. voldserstatningsforskriftens kapittel 2. I slike saker er det viktig å sikre at alle relevante helseopplysninger omkring skadelidte innhentes, og at mandatet angir presist hva den sakkyndige skal vurdere. Likeså vil det være behov for advokatbistand i alle saker hvor det skal beregnes erstatningskrav, da det her bør benyttes beregningsprogram som er utarbeidet for å kunne beregne erstatningskravene.. Det vil også være behov for advokatbistand i alle saker hvor fastsettelse av oppreisningserstatning presumptivt skal utmåles utenfor de tilfeller hvor Høyesterett har fastslått et normbeløp. For konkretisering av et passende oppreisningsnivå i den enkelte sak, er det nødvendig med oppdatert kunnskap om rettspraksis før det konkrete nivå kan angis i søknaden.
Advokatforeningen er enig i at det ikke vil være hensiktsmessig å fastsette en stykkpris for søknader om oppreisning. Erfaringsvis er ikke 5 timer tilstrekkelig for å kunne fremme en søknad om voldserstatning. Dette gjelder også for tilfellene hvor det kun kreves oppreisning. Årsaken er at det også i disse sakene bør legges frem dokumentasjon for å klart sannsynliggjøre at fornærmede har blitt utsatt for den straffbare handlingen. Erfaringsvis kan denne dokumentasjonen være omfattende. I saker hvor det foreligger dom, og det kun skal kreves oppreisning, er Advokatforeningen enig i at 5 timer i enkelte tilfeller kan være tilstrekkelig. Det vises for øvrig til at det i slike saker kan være særlig nødvendig med bistand fra advokat jf. de krav som stilles til søknaden i voldserstatningsforskriftens § 1 særlig litra d, e, f og h.
For å sikre at Kontoret for voldsoffererstatning har oppdatert oversikt over advokatens tidsbruk før vedtak fattes, vil Advokatforeningen oppfordre medlemmene til å løpende sende inn oppdatert timeliste i den enkelte sak. Dette for å sikre at krav om dekning av utgifter til advokat er oppdatert når vedtak om voldserstatning fattes.
3.4 Ettergivelse av forsinkelsesrenter på statens regresskrav mot skadevolderen (punkt 5 i høringsnotatet)
Advokatforeningen støtter forslaget om at det ikke skal løpe forsinkelsesrenter på statens regresskrav etter voldsoffererstatningsloven mens skadevolderen gjennomfører fengselsstraff eller forvaring.
Advokatforeningen støtter ikke forslaget om at det bør stilles et minimumskrav til størrelsen på ilagte forsinkelsesrenter som ettergis.
Ettergivelse av ilagte forsinkelsesrenter under straffegjennomføring er godt begrunnet i rehabiliteringshensyn. Det er viktig at tiden under straffegjennomføring benyttes som en sjanse til å forbedre sin livssituasjon og økonomiske situasjon gjennom ulike tiltak, og et voksende regresskrav vil kunne svekke motivasjonen. Videre er forsinkelsesrenter ment å skulle gi skyldneren insentiver til å gjøre opp for seg. Personer som soner en fengselsstraff er fratatt muligheten til å ha en inntekt, og oppfyllelsespresset som forsinkelsesrenter medfører er i en slik situasjon lite rimelig. Dette gjelder uavhengig av størrelsen på kravet.
Advokatforeningen mener etter dette at enhver ilagt forsinkelsesrente under straffegjennomføring skal ettergis. En bestemmelse uten minimumskrav vil gi en enklere, mer forutsigbar og rettferdig ordning. Dette er også i tråd med ordlyden i det opprinnelige anmodningsvedtaket fra Stortinget.
Videre er Advokatforeningen enig i at ordningen bør gjelde alle former for gjennomføring av fengselsstraff og forvaring. Advokatforeningen mener videre at også andre strafferettslige reaksjoner hvor vedkommende har begrenset mulighet til inntektsgivende arbeid bør omfattes av ordningen. Dette gjelder ved gjennomføring av straff i institusjon eller i sykehus, dom på narkotikaprogram med domstolskontroll og ved overføring til tvungent psykisk helsevern. De samme hensyn som ved ettergivelse av forsinkelsesrenter under straffegjennomføring i fengsel gjør seg gjeldende i slike tilfeller ettersom den domfelte vil ha svært begrenset eller ingen mulighet til inntektsgivende arbeid.
Videre støttes at ordningen skal gjelde for alle som har et regresskrav mot seg etter voldsoffererstatningsloven, uavhengig av om de soner for forholdet som regresskrav springer ut av.
3.5 Barns rett til erstatning ved opplevd vold mot nærstående personer (punkt 6 i høringsnotatet)
Forskriften kapittel 3 er hjemlet i voldserstatningsloven § 15.
Formålet er å gi barn som har opplevd vold mot en nærstående, rett til erstatning når skadevolderen ikke er ansvarlig etter alminnelige erstatningsregler. Advokatforeningen er enig i at det forskriftshjemles at barn som har vært vitne til vold har rett til erstatning, i tråd med tidligere lov og praksis. Det er viktig for å sikre barnas rettigheter.
Det følger av forskriften § 11 annet ledd at forholdet må være anmeldt og straffesaken er avsluttet.
Krav til anmeldelse jf. § 11 annet ledd: Departementet anser det som tilstrekkelig at det underliggende forholdet, det vil si handlingen som den nærstående personen har blitt utsatt for, er anmeldt. Videre mener departementet at det ikke bør stilles krav til hvem som anmelder, og ikke krav til at fornærmede er registrert som fornærmet i straffesaken, som er et vilkår for erstatning etter voldserstatningsloven § 7. Advokatforeningen tiltrer dette. Det kan ikke forventes at barnet selv, eller dens nærstående selv anmelder forholdet. I praksis vil det ofte være andre hjelpere som blir kjent med forholdet som formelt anmelder, eksempelvis barnevernet, skole, e.l. Det er ofte vilkårlig om barnet under etterforskning får status som strafferettslig fornærmet. Det kan blant annet skyldes at barnet er for lite til å avgi forklaring, at barnet ikke klarer å fortelle om forholdet i avhør, eller den nærstående ikke får frem om/hva barnet har vært vitne til i saken. Sett hen til sakens karakter bør det heller ikke stilles krav til at barnet bidro under etterforskning.
Av forskriften § 13 følger at søknad om erstatning må fremsettes innen tre år fra den dagen barnet fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om den opplevde voldshandlingen. Fristen løper tidligst fra den dagen barnet fyller 18 år.
Advokatforeningen mener fristen ikke bør knyttes til «den opplevde voldshandlingen», da dette i realiteten vil medføre at mange mister muligheten til å kreve erstatning.
Departementet viser selv til at barn som har opplevd vold mot nærstående person i barndommen, og hvor deres tilknytning til saken ikke nødvendigvis har vært oppe i straffesaken fordi man ikke har blitt ansett som strafferettslig fornærmet, kan ha behov for å foreta nærmere undersøkelser av relevante forhold. Likevel foreslår departementet en treårsfrist, og fremhever at en tidlig søknad kan være avgjørende for muligheten til å sannsynliggjøre forholdet.
Som nevnt tidligere under punkt 3.2, forskning viser at det i gjennomsnitt går 17,2 år før en forteller om seksuelle overgrep en ble utsatt for i barndommen. (Gjennomsnittsalder første gang man opplevde overgrep var 6,5 år og 23,3 år første gang man fortalte om overgrepene). Studier viser videre lengre latenstid der overgriperen var en person i nær relasjon (Smith et al., 2000).
Basert på dette kan en ikke forvente at barn som har vært vitne til vold, og som ikke er betegnet som strafferettslig fornærmet i den underliggende sak, klarer å fremme krav innen tre år etter de fylte 18 år selv om de er kjent med voldshendelsen. Det tar tid før en blir klar over konsekvensene og klarer å fortelle, og en må forvente at det tar enda lenger tid før disse barna klarer å fremme erstatningskrav.
Fristen bør derfor, i samsvar med foreldelsesloven § 9 nr. 1, løpe fra den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden.
Etter voldserstatningsloven § 9 andre ledd kan endelig vedtak fra Statens sivilrettsforvaltning bringes inn for domstolene. Søksmål må reises innen et år fra det endelige vedtaket kom frem til parten.
Advokatforeningen legger til grunn at det ikke stilles en slik 1 års frist når den skadelidte er barn. Fristen kan tidligst løpe fra det tidspunkt barnet ble 18 år. Advokatbistand vil i regelen være nødvendig i disse tilfellene.
Vennlig hilsen
Jon Wessel-Aas Merete Smith
leder generalsekretær