Forslag til endringer i konsesjonsloven

1 Innledning 

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.

2  Sakens bakgrunn

Vi viser til høring av forslag til endringer i konsesjonsloven fra Landbruks- og matdepartementet, publisert den 24. april 2024 med høringsfrist den 12. august 2024.  

Høringen gjelder forslag til endringer i konsesjonsloven som gjelder

• priskontroll på ubebygde skogeiendommer og bebygde skogeiendommer med mer enn 500 dekar produktiv skog
• lovfesting av vurderingstema for når et selskap med begrenset ansvar kan få konsesjon
• inkludering av stiftelser i reglene om konsesjon  
• reguleringer som vanskeliggjør uønskede tilpasninger til regelverket
• endring i reglene om nedsatt konsesjonsgrense
• hjemmel for innsyn i folkeregisteropplysninger, mindre presiseringer og feilrettinger. 

Dette høringssvaret er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for fast eiendom (tings- og leierett).  Lovutvalget består av Olav Pedersen (leder), Kristine Devold, Christine Haugstvedt Downing, Thomas Rindahl Håkonsen, Tina Østreng Lund, Trude Gran Melbye og Tom Risa. 

3  Priskontroll på skogeiendommer – konsesjonsloven § 9 a (endring)

Konsesjonsloven har til formål å regulere og kontrollere omsetningen av fast eiendom. De fleste eiendomserverv er gjort konsesjonsfrie gjennom lovfestede unntak enten knyttet til eiendommens karakter (størrelse) eller erververs stilling. 

• I dag er det priskontroll ved erverv av konsesjonspliktig eiendom som skal nyttes til landbruksformål jf. konsesjonsloven § 9 a, der
  eiendommen er bebygd og har mer enn 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord
• ubebygd eiendom (uten arealgrense), med unntak av rene skogeiendommer

Departementet foreslår å 

• legge til en arealgrense tilsvarende mer enn 500 dekar produktiv skog for bebygd eiendom
• fjerne unntaket for ubebygde skogeiendommer

Priskontroll på eiendommer er en klar rådighetsbegrensning for eier som bør utøves med varsomhet, også ved en utvidelse av eksisterende priskontroll. Det er også et inngrep i råderetten til partene i et kjøpsforhold. 

Formålet med gjeninnføring av priskontroll på skogeiendommer er bl.a. at disse skal forbli i næringen og i lokalt eie, hindre fradeling, samt like regler for jord og skog. 

Advokatforeningen viser til at jordloven har regler som langt på vei gir myndighetene mulighet til å ivareta/begrense deling av slik eiendom. Det blir et spørsmål om inngrepet er nødvendig for å oppnå formålet. 

Priskontroll vil kunne virke vilkårlig ettersom den ikke rammer alle erverv av samme type eiendom. Når mange overdragelser av landbrukseiendommer er unntatt priskontroll, kan ordningen fremstå som urimelig. Utvidelser av priskontrollen må sees i lys av dette.

Departementet mener at rådighetsbegrensningen ikke utløser erstatningsplikt for staten. Priskontroll på landbrukseiendommer synes ikke vurdert i rettspraksis i nyere tid. Advokatforeningen bemerker at det må legges til grunn at det går en grense for hvilke rådighetsinnskrenkninger staten kan gjøre erstatningsfritt. Hvorvidt denne grensen er overtrådt beror på en bredere vurdering enn den som er foretatt i fremlagte forslag. 

4  Konsesjon til selskaper med begrenset ansvar og stiftelser – konsesjonsloven § 9 (endring)

Det er et landbrukspolitisk mål at landbrukseiendommer bør eies av fysiske personer som i størst mulig grad bebor og driver sin eiendom. Ifølge gjeldende konsesjonslov § 9 tredje ledd kan det gis konsesjon til selskaper med begrenset ansvar (eksempelvis AS, ASA eller SA). Det følger av forarbeidene at deltakerne i ansvarlige selskaper skal behandles som ordinære sameiere i konsesjonssammenheng og dermed at et ANS som søker konsesjon behandles som sameie. Stiftelser har falt utenfor. 
Departementet foreslår at stiftelser også skal kunne gis konsesjon. Videre foreslås det en lovfesting av at man i konsesjonsvurderingen skal legge vekt på om sammenslutningsformen fører til fordeler for landbruksdriften sammenlignet med personlig eierskap. 

At man skal legge vekt på dette betyr ikke at det er et vilkår for å få konsesjon, og det kan være andre hensyn som kan vektes tyngre slik Advokatforeningen oppfatter forslaget. 

Advokatforeningen har ellers ingen merknader til at stiftelser inntas. 

5  Virkemidler mot unngåelser – konsesjonsloven § 15a (ny) eller § 18 (endring)

Departementet har foreslått to ulike alternativer for å lovregulere hindringer mot omgåelse av konsesjonsreglene og ber om innspill til disse to. 

Forslagene gjelder situasjonen der et erverv er underlagt konsesjonsplikt. Det første forslaget er ment å gjelde bare hvor det gis avslag på konsesjon som følge av for høy pris, mens alternativ to gjelder også boplikten. 

Avtale om salg, herunder kjøpesummens størrelse, er i utgangspunktet bindende mellom partene og det krever en avtalerevisjon å få endret dette i etterkant. Der avtalt pris ikke godtas i priskontrollen er utfordringen at selger har fått «for høy pris» og at erverver ikke får konsesjon. Erverver blir dermed «tvunget» til å selge eiendommen videre til en lavere pris som kan godtas av konsesjonsmyndighetene, eller selge til en krets som er unntatt konsesjonsplikt. Konsesjonsrisiko etter loven ligger altså hos erverver. 

I dag er det avtalefrihet mellom partene og det kan fritt avtales hvem som skal bære risiko knyttet til konsesjon. Konsesjonsloven regulerer altså ikke den kontraktsrettslige posisjonen mellom partene. 

NEF har i sine kontraktsmaler for salg av landbrukseiendom delt risiko for konsesjon slik at selger bærer risiko for at det er avtalt for høy kjøpesum, og erverver bærer risiko for at konsesjon nektes med grunnlag i andre bestemmelser, så som eksempelvis boplikt, driftsform, eller om erverver anses skikket. 

Dersom det blir avslag på basis av pris kan kjøper «fri seg fra avtalen ved skriftlig melding». «Partene kan da ikke fremme krav mot hverandre som følge av slik oppsigelse av avtalen». Med slike forbehold synes det mindre grunn til å ønske en etterfølgende omgåelse av reglene for kjøper. 

Det er også vanlig at man bruker en landbrukstakst, og denne bør kunne gi partene veiledning mtp. akseptert pris. Det er ikke gitt informasjon om hvorvidt avslag pga. høy pris skjer i tilfeller der prisen bygger på landbrukstakst og om denne ordningen fungerer tilfredsstillende. Gjennom avhendingsloven har man tatt grep med hensyn til lovregulering av tilstandsrapport ved boligsalg. 

Departementet har i alternativ 1 foreslått å flytte konsesjonsrisiko fra erverver til selger. Dette foreslås gjennomført gjennom en ny bestemmelse § 15 a som er foreslått slik: 

«Er søknad om konsesjon avslått, kan avtalen ikke gjøres gjeldende mellom partene eller overfor offentlige myndigheter.» 

Innledningsvis mener Advokatforeningen at en slik eventuell endring må være avgrenset til avslag som følge av priskontroll, og det synes også å ha vært departementets hensikt å avgrense til dette. Ordlyden, slik den er foreslått, synes ikke å avgrense til dette. 

Oppfyllelse av boplikt, driftsform eller hvorvidt erverver er skikket fremstår som innenfor erververs kontrollsfære og er et forhold som er vanskelig å forutberegne eller påvirke for selger. Om selger skulle bære også denne konsesjonsrisikoen ville det innebære vesentlig merarbeid og kostnad i salgsprosessen.

Det er ikke presisert hva som ligger i «ikke gjøres gjeldende mellom partene». Advokatforeningen mener at det bør avklares hvorvidt dette innebærer en avtalerettslig ugyldighet eller en mangelsbeføyelse i form av heving, evt. annet grunnlag som fører til at avtalen ikke er bindende. Herunder må det knyttes noen kommentarer til restitusjon mellom partene. 

Advokatforeningen anbefaler at endringer knyttet til risiko for konsesjon sees i sammenheng med reglene om kjøp og salg av eiendom (avhendingsloven) og avtalelovens bestemmelser om avtalerevisjon. Advokatforeningen stiller spørsmål ved om virkning av manglende konsesjon bør reguleres i dette regelverket. 

Advokatforeningen viser til at det synes for lite utredet hvilke avtalerettslige konsekvenser en slik bestemmelse vil ha for partene. Partene kan ha innrettet seg etter avtalen og erverver overtatt eiendommen og driften. Selger bærer også økonomisk og praktisk risiko knyttet til nytt salg.  

Alternativ 2 innebærer at ved avslag og pålegg om videresalg skal eiendommen ikke kunne overdras til kretsen av erververe som kan overta konsesjonsfritt etter § 5 første ledd nr. 1 før det har gått fem år fra avslaget. Unntaket er dersom konsesjonssøkeren dør. Det foreslås å regulere at avtaler i strid med dette ikke skal være bindende for partene. 

Advokatforeningen oppfatter at regelen er ment å gjelde uavhengig av hva avslaget opprinnelig var begrunnet med, altså at det også rammer i tilfeller det er tale om konsesjonssøkers egnethet, boplikt mv. 

Advokatforeningen mener at dette, som for alternativ 1, er et for sterkt inngrep i avtalefriheten. 

Advokatforeningen viser til at alternativet kan gi ønsket effekt når det gjelder tilfeller hvor nektelse er begrunnet med priskontroll. 

Dagens regelverk medfører at man ved konsesjonsnektelse kan selge eiendommen til «egnet» familiemedlem med tap. Opprinnelig selger sitter igjen med «for høy konsesjonspris», opprinnelig selger/erverver sitter igjen med et mulig fradragsberettiget tap og ny kjøper får konsesjon dersom vedkommende oppfyller øvrige vilkår for konsesjon. Prisfastsettelse på landbrukseiendommer kan slik omgås, så lenge man har et egnet familiemedlem å selge til. Dette vil kunne være prisdrivende og slå bena under prisreguleringen.

Advokatforeningen kan ikke se at bestemmelsen er egnet til å oppnå formålet ved nektelse begrunnet med egnethet.

I dag vil man ved nektelse begrunnet med søkers egnethet kunne selge til enhver annen som oppfyller vilkårene. En endring som foreslått her ville innebære at dersom ektefelle A får tilslag på et bud til en pris som aksepteres, men vurderes uegnet på ett eller annet grunnlag (manglende landbrukserfaring/-kompetanse), så skal ektefelle A ikke kunne selge videre til ektefelle B til samme pris, og selv om ektefelle B er egnet. 

Advokatforeningen kan ikke se at en slik praksis vil være egnet til å oppnå formålet med den foreslåtte lovendringen. Formålet med konsesjonsreglene er at eiendom skal omsettes innenfor lovens formål, herunder til en akseptert pris (som vil være oppfylt) og til en person som er egnet (som vil være oppfylt). Så vidt Advokatforeningen kan se er det ingen landbruksinteresser som tilsidesettes av en slik praksis. 

Advokatforeningen påpeker at det også her synes å være liten utredning av eventuelle konsekvenser. 

6  Nedsatt konsesjonsgrense – konsesjonsloven § 10 (endring)

Departementet foreslår en endring i konsesjonsloven § 10. I dag skal man få konsesjon innvilget når det ikke er «nødvendig å hindre at eiendommen blir brukt til fritidsformål». Nødvendighetsvurderingen gjøres etter flere hensyn, hvor noen er nevnt i lovteksten. Hensynet til bosetting er ikke eksplisitt nevnt der, men hensynet fremkommer av forarbeidene. 

Ettersom dette hensynet er nevnt i forarbeidene er det ikke nødvendig at det lovfestes for at forvaltningen skal kunne bruke det. Det er imidlertid fornuftig at også dette fremgår av lovteksten. 

Det foreslås at første ledd første punktum utvides ved å legge inn «hensynet til bosettingen». Advokatforeningen stiller spørsmål ved om forslaget i realiteten vil innebære en utilsiktet innstramming av når det skal gis konsesjon. Dersom «hensynet til bosettingen» ble inntatt i oppramsingen av hensyn det blant annet kan legges vekt på, vil konsesjonen også kunne nektes på andre grunnlag. Flyttes det inn i første setning vil det være avgrensende med hensyn til avslagsgrunnlag. 

7  Innsyn i folkeregister – konsesjonsloven § 17 a (ny)

Statlige og kommunale myndigheter har ingen lovhjemmel i dag for å få tilgang til taushetsbelagte opplysninger fra Folkeregisteret i forbindelse med konsesjonssøknader og oppfølging. Departementet viser til vegtrafikkloven. I § 43 c har Statens vegvesen fått hjemmel til å få informasjon fra folkeregistermyndighetene eks. knyttet til førerkort.  

Det er ikke vurdert hvordan tilgang til taushetsbelagte opplysninger vil stille seg i forhold til personvernforordningen eller andre hensyn som taler mot en eventuell slik hjemmel. 

Informasjonssikkerheten må ivaretas både på kommunalt nivå og hos Statsforvalteren. 

Det bør klargjøres hva som anses som opplysninger som er nødvendige for å utføre oppgaver etter loven. En slik tilgang bør ha en klar effekt. 

Ellers bør forholdet mellom Skatteetatens oppgaver med tanke på riktigheten av registreringer og kommunens/statsforvalteren oppgave utredes nærmere med hensyn til korrekte bostedsopplysninger. 

Advokatforeningen har ikke merknader til øvrige endringer i forslaget.

                                              Vennlig hilsen

Siri Teigum                                                                                         Merete Smith
leder                                                                                                   generalsekretær