Forslag til endringer i advokatloven mv. (overgangsregler mv.) og ny advokatforskrift

1 Innledning2 Advokatbevilling3 Overtredelsesgebyr4  Organisering av advokatvirksomhet5 Grunnleggende krav til advokater6 Klientmidler7  Regnskaps- og revisjonsplikt8  Advokattilsynet9  Advokatnemnda10 Saksbehandlingsregler11  Overgangsregler i advokatloven12 Øvrige endringer i advokatloven13 Endringer i andre lover14 Økonomiske og administrative konsekvenser 

1 Innledning

1.1 Generelt

Vi viser til departementets høringsnotat av 29. september 2023 vedrørende ovennevnte høring.

Det er en prioritert oppgave for Advokatforeningen å drive rettspolitisk arbeid gjennom høringsuttalelser. Advokatforeningen har derfor en rekke lovutvalg inndelt etter fagområder. I våre lovutvalg sitter advokater med særskilte kunnskaper innenfor det aktuelle fagfelt og hvert lovutvalg består av advokater med ulik erfaringsbakgrunn og kompetanse innenfor fagområdet. Arbeidet i lovutvalgene er frivillig og ulønnet. 

Advokatforeningen ser det som sin oppgave å være en uavhengig høringsinstans med fokus på rettssikkerhet og på kvaliteten av den foreslåtte lovgivningen. I saker som angår advokaters rammevilkår vil imidlertid regelendringen også bli vurdert opp mot advokatbransjens interesser. Det vil i disse tilfellene bli opplyst at vi uttaler oss som en berørt bransjeorganisasjon og ikke som et uavhengig ekspertorgan. 

Forslaget til ny advokatforskrift og endringer av advokatloven (advl.) er av grunnleggende betydning for landets advokater. I den foreliggende sak uttaler Advokatforeningen seg derfor som berørt bransjeorganisasjon. 

Nærværende høringsuttalelse er basert på en omfattende behandling i Advokatforeningen. Høringsnotatet er forelagt foreningens kretser og flere av foreningens lovutvalg og faggrupper. 

Foruten kretsene, som har mottatt innspill fra sine medlemmer, er disse utvalgene forelagt høringsnotatet: lovutvalgene for sivilprosess og voldgift, strafferett og straffeprosess, selskapsrett, forsikringsrett, forvaltningsrett, IKT og personvern, internadvokatutvalget, ekspertgruppen mot hvitvasking, utvalget for advokatetikk, utvalget for internasjonale advokater, meklingsutvalget og forum for de store advokatfirmaene. I tillegg har vi fått innspill fra en rekke advokatforetak.

Advokatforeningens hovedstyre har behandlet innspillene og har hatt ansvaret for sammenstillingen av høringsuttalelsen.

Som advokatenes profesjons- og interesseorganisasjon i Norge, vil Advokatforeningen sette stor pris på kontakt med departementet under det videre arbeid med reglene.

1.2  Overordnet om Advokatforeningens syn – særlig om advokaters uavhengighet

Overordnet er Advokatforeningen av den oppfatning at departementet har gjort et godt og grundig arbeid, og de fleste forslag støttes.

Vi har imidlertid innvendinger mot noen av forslagene, og gjør allerede innledningsvis oppmerksom på de viktigste. 

Et av regjeringens hovedmål ved advokatloven var å sikre advokatenes uavhengighet. Begrunnelsen for dette har i proposisjonen kommet til uttrykk på flere måter, blant annet i proposisjonens punkt 12.7.2.1:

«En velfungerende rettsstat er avhengig av at klienter, myndighetene og samfunnet for øvrig har tillit til at advokatene gir rettslig bistand uavhengig av andre hensyn enn hensynet til klienten.»

På tross av dette, mener Advokatforeningen at flere av forslagene i forskriftsutkastet i stedet svekker advokatenes uavhengighet. Dette gjelder:

• Reguleringen av forsikringsadvokater. Etter vårt syn risikerer en vedtakelse av advokatforskriften § 9 å underminere EØS-lovligheten av reglene om organisering av advokatvirksomhet. Idet forslaget dermed utgjør en trussel mot advokaters uavhengighet, kan Advokatforeningen ikke støtte forslaget på dette punkt. Vi viser til våre merknader om dette i punkt 4.1.
• Den skisserte ordningen for finansiering og budsjettering av Advokattilsynets drift gjennom statsbudsjettet. Å behandle Advokattilsynets budsjett i statsbudsjettet svekker etter vårt syn uavhengigheten som ble tilstrebet gjennom advokatloven og dennes forarbeider. Dette er behandlet nærmere i punkt 14.2.
• Valg av forvaltningsloven som bakgrunnsrett for disiplinærsakene. Ved de nye reglene faller disiplinærorganet ut av gruppen av forvaltningsorganer som behandler saker etter rettspleielovene, jf. forvaltningsloven § 4 bokstav b. Etter vårt syn ville tvisteloven ha utgjort en bedre bakgrunnsrett for disiplinærsakenes del, og den nye rubriseringen sender et signal om svekket uavhengighet. Vi viser til punkt 9.

En annen hovedinnvending gjelder forslaget om en plikt til å opprette separat klientbankkonto for hver klient, i dennes navn. Dette forslaget bør etter Advokatforeningens syn ikke gjennomføres slik det nå foreligger. Dette begrunnes i punkt 6.1.

Til slutt bemerker vi at det er viktig at etterutdanning fortsatt kan tas som bedriftsinterne kurs i advokatfirmaene. Vi har også viktige innspill til hvordan godkjenningen av etterutdanningen bør skje. Vi viser her til fremstillingen i punkt 5.1.

Det er inntatt en innholdsfortegnelse bakerst i dokumentet.

2  Advokatbevilling

2.1  Praksis som advokatfullmektig og prosedyrekravet

Advokatforeningen støtter angivelsen av hva praksistiden som advokatfullmektig skal bestå i, jf.  forskriftsutkastet § 3 første ledd første setning.

Resten av § 3 regulerer prosedyrekravet. 

Det er etter Advokatforeningens syn viktig å holde fast ved prosedyrekravet. Domstolsbehandling er innbyggernes øverste rettssikkerhetsgaranti, og en sentral del av advokatrollen. Når prosedyre i utgangspunktet også tilligger advokatene alene, er det både naturlig og nødvendig at det for å få advokatbevilling må kreves ferdigheter på feltet.

Advokatforeningen er enig i kravet om tre saker. 

Vi er videre enige med departementet i at minst en av sakene må være hovedforhandling i sivil sak av betydelig omfang, da vi mener at en advokat bør ha hatt erfaring med å prosedere minst en sak for de alminnelige domstolene. Vi deler i hovedsak departementets vurdering av hva som bør ligge i kravet om at saken skal være av «betydelig omfang» (høringsnotatet s. 33). Her går det frem at også hovedforhandling i småkravsprosess med gjennomført muntlig sluttbehandling godkjennes, og at det skal foretas en helhetsvurdering hvor det legges vekt på om advokatfullmektigen har fått tilstrekkelig erfaring med rettergang.

I og med at det legges opp til at «normale» hovedforhandlinger vil bli godtatt, foreslår vi at ordlyden endres fra «sivil sak av betydelig omfang» til «sivil sak av et visst omfang». Formuleringen i utkastet kan etter vårt syn påkalle tanker om at saken må ha et omfang som strekker seg utover det normale. Etter Advokatforeningens mening, er dagens praksis hos Tilsynsrådet fornuftig, og en videreføring av rettstilstanden er ønskelig.

Etter Advokatforeningens mening kunne det vært en fordel at det kom uttrykkelig frem at som «hovedforhandling i sivil sak av betydelig omfang», kan også regnes skjønnsforhandling og rettsmøte etter jordskiftelova kapittel 4 (§§ 4-1 og 4-2). Sakene etter jordskiftelova blir avgjort ved dom, jf. jordskiftelova § 6-23 første ledd. Dette er saker som i praksis er helt like ordinære tingrettssaker. 

Det fremgår av høringsnotatet at hovedforhandlingen som utgangspunkt bør ha ført frem til dom. Etter Advokatforeningens syn bør dette utgangspunkt ikke komme i veien for det viktigste ved prosedyrekravet: at advokatfullmektigen har fått tilstrekkelig erfaring med rettergang. Etter vårt syn vil det i mange saker være gode grunner til å godkjenne hovedforhandling som ender med forlik før dom, for eksempel etter vitneførselen. Vi legger til grunn at dersom forhandlingene fører frem til en kjennelse, og ikke til en dom, vil det ikke utgjøre noen forskjell. Advokatforeningen er av den oppfatning at nivået Tilsynsrådet har lagt seg på gjennom sin praksis, har vært fornuftig.

Når det så gjelder hvilke saker som skal kvalifisere til de to øvrige sakene i § 3 første ledd fjerde setning, støtter Advokatforeningen angivelsen av hvilke andre saker som skal telle. Departementet ber i høringsnotatet om innspill til hvilke andre saker som bør telle med til oppfyllelse av prosedyrekravet. Advokatforeningen legger i utgangspunktet til grunn at dagens praksis hos Tilsynsrådet er fornuftig, hvorunder også voldgiftssaker etter en konkret vurdering godkjennes.

Ved lesning av høringsnotatet har vi ikke funnet holdepunkter for at gjennomføring av ankeforhandling i en sak man også har ført for tingretten, ikke vil bli regnet som en ny sak. Advokatforeningen mener at det er gode grunner for at ankeforhandling i samme sak må regnes som en ny sak under prosedyrekravet.

Det finnes eksempler på at fullmektiger har ført saker med manglende autorisasjon for prosessfullmektigen. Høyesterett har nylig tatt stilling til et slikt tilfelle, jf. HR-2023-1148-A. Vi legger til grunn at de nye reglene ikke vil endre på rettstilstanden etter dommen.  

Andre ledd har regler om at én av sakene i første ledd fjerde punktum kan erstattes av en rettssakseksamen. En slik eksamen vil etter Advokatforeningens oppfatning medføre et stort læringsutbytte, og forslaget støttes. 

Angivelsen av rettssakseksamenens innhold i andre og tredje setning har etter vårt syn fått en passende detaljgrad, og varigheten på den muntlige behandlingen fremstår som passende. Under en rettssakseksamen vil sakene kunne utformes på en målrettet måte. Det er derfor ikke er grunn til å stille krav til at saken skal være særlig lang.

2.2 Advokatbevilling på grunnlag av annen juridisk praksis

I advl. § 4 første ledd bokstav b og forskriftsutkastet § 4 er det regler om hvilke typer praksis, utover praksis som advokatfullmektig, som kan kvalifisere til advokatbevilling.

Advokatforeningen er av det syn at praksiskravet skal gjøre personer som senere får advokatbevilling i stand til å beherske yrket som advokat. Sentralt i advokatyrket står forholdet til klienten. Dette skyldes at uten en klient, kan det heller ikke være noe advokatoppdrag. Det vil således være en klient involvert i alt advokaten foretar seg. At man skal kunne få advokatbevilling uten å først å ha vært i kontakt med klienter, er Advokatforeningen derfor imot.

Som fremhevet i punkt 2.1 ovenfor, består en annen viktig del av advokatyrket i å forholde seg til tvisteløsende organer, slik som domstoler. I utkastet er det lagt til opp til at prosedyrekravet ikke vil gjelde for personer med erfaring som nevnt i utkastet § 4 første ledd, jf. § 3 tredje ledd. Dette kan legge til rette for at personer kan få advokatbevilling uten erfaring med verken klienter eller prosedyre. Det synes som at det her foreligger en inkonsistens i hvilke hensyn man har vektlagt ved utformingen av kravene for de ulike persongruppene. Dette finner Advokatforeningen uheldig.

2.3 Advokatkurset

Advokatforeningen støtter forslaget til regler om ansvar for og opptak til advokatkurset i forskriftsutkastet § 5, herunder at det er styret i Juristene utdanningssenter som har ansvaret for kurset. Juristenes utdanningssenter er en ikke-kommersiell kursarrangør, og har gjennom årene vist at det er godt egnet til å utarbeide og gjennomføre kurset. Det passer videre godt med advokatlovens mål om å styrke advokatenes institusjonelle uavhengighet at det overordnede ansvaret overføres fra Justisdepartementet til Advokattilsynet.

Når det gjelder advokatkursets innhold, vil Advokatforeningen fremholde at det er viktig at reglene som gis i forskriften ikke er for detaljerte. Det er viktig at Juristenes utdanningssenter og Advokattilsynet har tilstrekkelig handlingsrom til raskt å imøtekomme nye behov, samtidig som kurset må utvikles kontinuerlig i samspill med bransjen. Advokatforeningen er av den oppfatning at detaljgraden i angivelsen av innholdet i kurset, jf. utkastet § 6, ligger på et hensiktsmessig nivå.

Hva gjelder oppramsingen av emner i § 6 andre setning, kommer det ikke helt tydelig frem at kandidatene også skal ha undervisning i reglene som gjelder for advokatvirksomhet, utover de advokatetiske regler. Etter Advokatforeningens syn er det naturlig at dette inngår i pensum. Hvorvidt en presisering av at dette emnet også skal være med, er nødvendig, overlater vi til departementet å vurdere. 

Selv om det sier seg selv, mener vi at ordet «etiske» i samme setning bør endres til «advokatetiske». Dette henger sammen med vår tilsvarende merknad til de foreslåtte etterutdanningsreglene, som vi kommer tilbake til nedenfor. Imøtekommes den merknaden, vil endringen her i § 6 sørge for en enhetlig terminologi.

Etter forskriftsutkastet § 7 skal advokatkurset bestå av ni dager obligatoriske samlinger og inntil to dager digital opplæring. 

Etter Advokatforeningens syn vil en vellykket ordning først og fremst bero på kursets kvalitet. Omfanget må derfor begrenses nedad til det som er nødvendig for å kunne tilby gode advokatkurs med adekvat innhold, og oppad begrenses av hensyn til direkte og indirekte kostnader ved å ta kurset. 

I dag avholder Juristenes utdanningssenter fire advokatkurs hvert år, hvorav tre er fysiske kurs, og ett er heldigitalt. Det heldigitale kurset har obligatorisk oppmøte med interaksjon og dialog mellom kursholder og deltakerne, samt deltakerne imellom. Det inneholder alle de praktiske øvelsene som de fysiske kursene har. Erfaringen viser at de digitale kursene fungerer meget godt, både med tanke på læringsutbytte og deltakernes motivasjon under kurset.

Reiseveien til de fysiske kursene er for mange deltakere svært lang og krever overnatting. For disse er kostnadene ved å delta på fysiske kurs betydelig høyere enn for dem som bor i nærheten av kursstedet. Siden de digitale kursene fungerer godt, mener vi at det i kravet om obligatoriske samlinger som forslaget legger opp til, ikke bør stilles krav om at samlingene må være fysiske.

I dag utgjør digital opplæring uten oppmøte til en bestemt tid, om lag én dag til sammen. Vi mener at en stor del av den teoretiske undervisningen som i dag skjer på de obligatoriske samlingene med tilsvarende læringsutbytte, kan flyttes til digital undervisning som kan gjennomføres uten bestemt oppmøtetid. 

2.4  Utpekte advokater og prinsipaler

Forskriftsutkastet § 13 har regler om den utpekte advokaten og prinsipalen. Advokatforeningen støtter forslaget. Etter vårt syn er har de foreslåtte reglene en hensiktsmessig detaljgrad. Denne harmonerer godt med de store variasjonene i arbeidsplassene til advokatfullmektigene.

2.5  Sikkerhetsstillelse

2.5.1 Generelt

Advokatforeningen støtter forslaget om å videreføre sikkerhetens størrelse på 5 MNOK, og viser til statistikk om krav knyttet til sikkerhetsstillelsen fra forsikringsselskapene inntatt i høringsbrevet.

Advokatforeningen støtter også forslaget om å fjerne kravet til økt sikkerhetsstillelse for advokater som har advokatfullmektiger, slik at det stilles samme krav til sikkerhetsstillelsens størrelse for alle advokater som utøver advokatvirksomhet i eget navn.

Departementet ønsker særlig høringsinstansenes synspunkter på minstebeløpet som kan avtales som ansvarsbegrensning. Etter gjeldende rett kan sikkerhetsstillers ansvar begrenses til 2 MNOK per oppdrag per skadelidt, jf. advokatforskriften § 2-5 femte ledd. I høringsnotatet foreslås det å videreføre sikkerhetsstillers adgang til å begrense sitt ansvar, men med en mindre økning av minstebeløpet. Det foreslås at ansvaret per oppdrag per skadelidt kan begrenses til 2,5 MNOK, jf. utkastet § 21 tredje ledd.

Det statistiske materialet fra forsikringsselskapene viser at det har vært få tilfeller hvor kravet har vært på mer enn 2 MNOK, ref. statistikk fra Gjensidige Forsikring tilbake til 2018. For å sikre skadelidte best mulig vern for sitt økonomiske tap, er Advokatforeningen likevel av den oppfatning at muligheten for ansvarsbegrensning bør fjernes. 

Dersom adgangen til å begrense sikkerhetsstillers ansvar videreføres, vil Advokatforeningen bemerke at begrensningen «per oppdrag per skadelidt» i utkastet til forskrift § 21 tredje ledd, medfører tolkningsutfordringer. En eiendomsoverføring i forbindelse med arveoppgjør, er et oppdrag. De skadelidte, i dette tilfellet arvingene, kan være flere, eksempelvis seks personer. Sett opp mot dagens ansvarsbegrensning og eventuelle videreføring blir spørsmålet: er det slik at ansvaret til sikkerhetsstiller er begrenset til 2,5 MNOK siden det er ett oppdrag, eller 2,5 x 6 MNOK, siden det er seks skadelidte arvinger? For å sikre skadelidte best mulig vern, foreslår Advokatforeningen at ordlyden endres til: Sikkerhetsstillerens ansvar per skadelidt kan begrenses ved avtale, men ikke til mindre enn 2 500 000 kroner.

2.5.2 Sikkerhetsstillelse for internadvokater

Departementet ønsker særlig høringsinstansenes synspunkter på om internadvokater bør fritas fra plikten til å stille sikkerhet.

Advokatforeningen er enig i departementets vurderinger når det gjelder behovet for å pålegge internadvokater en plikt til å stille sikkerhet; det er et mindre praktisk behov for sikkerhetsstillelse hos denne gruppen, sammenliknet med advokater som behandler klientmidler.

Departementet ønsker også høringsinstansenes syn på om arbeidsgiveransvaret gir tredjeparter tilstrekkelig vern.

Etter advl. § 24 er det en adgang for internadvokater til å yte advokatbistand til andre i interessefellesskap med arbeidsgiveren. En internadvokat kan derfor bli erstatningsansvarlig overfor eksterne oppdragsgivere. Det er Advokatforeningens vurdering at arbeidsgiveransvaret bare gir skadelidte tilstrekkelig vern så lenge internadvokatens arbeidsgiver er i en tilfredsstillende økonomisk situasjon og kan dekke kravet. 

Profesjonsansvarsforsikring er noe annet enn sikkerhetsstillelse. Ansvarsforsikring er et vern for advokaten ved erstatningsbetingende feil. Ansvarsforsikring er i dag ikke et lovkrav for noen advokater, men en plikt etter Regler for god advokatskikk. Advokatforeningen vurderer det slik at internadvokater vil kunne ha behov for en ansvarsforsikring, siden utgangspunktet er at advokaten er personlig ansvarlig for sin utøvelse av advokatvirksomhet, og det ikke er sikkert at internadvokatens arbeidsgiver har økonomi til å dekke et eventuelt krav. I tillegg kommer muligheten for et regresskrav fra arbeidsgiver mot internadvokaten etter skadeserstatningsloven § 2-3 første ledd. Advokatforeningen vil derfor fremforhandle et tilbud om profesjonsansvarsforsikring til internadvokater. Vi ser for oss at internadvokatene skal kunne velge mellom ulike forsikringssummer, siden internadvokater har ulike behov når det kommer til forsikringssum. Vi mener derimot ikke at profesjonsansvarsforsikring bør bli et lovkrav som gjelder alle internadvokater. 

3  Overtredelsesgebyr

Dersom reglene om organisering av forsikringsadvokater blir gjennomført som foreslått, støtter Advokatforeningen forslaget til § 45 i forskriftsutkastet, hvor det gis regler om overtredelsesgebyr for forsikringsadvokater og forsikringsforetak på lik linje med andre advokatgrupper. Men som det fremgår av punkt 4 nedenfor mener Advokatforeningen at det ikke vil være mulig å innføre de foreslått reglene om forsikringsadvokater, uten at advokaters uavhengighet vil kunne bli sterkt redusert.

I utkastet § 46 er det i forbindelse med utmålingsreglene, henvist til forvaltningslovens regler om dette i fvl. § 44 tredje ledd og fvl. § 46 andre ledd. En slik klar henvisning til forvaltningsloven støttes. 

Vi har ikke merknader til angivelsen i forskriftsutkastet § 46 første ledd andre setning av hva det alltid skal legges vekt på ved utmålingen. Advokatforeningen er ellers enig i at overtredelsesgebyrets størrelse skal utmåles individuelt, og ikke etter faste satser.

Av forskriftsutkastet kapittel 9 fremgår det at adgangen til å gi avvikende regler om foreldelse i advl. § 17 fjerde ledd ikke er benyttet. Idet det ikke er påvist noe behov for noe annet, støttes dette av Advokatforeningen. Det tillegges at klare foreldelsesregler, slik som nå foreslås, utgjør en rettssikkerhetsgaranti.

4  Organisering av advokatvirksomhet

4.1 Forsikringsadvokater

Forskriftsutkastet § 9 har regler om forsikringsadvokater og forsikringsforetak som tilbyr rettshjelpsforsikring. Forslaget er svar på Stortingets vedtak om å åpne for at advokatvirksomhet kan utøves av forsikringsforetak som tilbyr rettshjelpforsikring, jf. advl. § 19 andre ledd.

Denne ordningen strider mot begrunnelsene som ligger bak reglene om organisering av advokatvirksomhet ellers i advokatloven – slik disse er kommet til uttrykk i proposisjonen og i Advokatlovutvalgets utredning. 

Etter vårt syn risikerer en vedtakelse av advokatforskriften § 9 å underminere EØS-lovligheten av reglene om organisering av advokatvirksomhet. 

Dette vil kunne føre til at dersom et annet foretak – for eksempel et konsulentselskap – ønsker å starte advokatvirksomhet uten å tilfredsstille reglene i advl. § 21, kan dette foretaket vise til inkonsistensen i den nasjonale lovgivningen og da ha grunnlag for å hevde at det står overfor en urettmessig restriksjon. Staten har da bevisbyrden for at restriksjonen likevel er rettferdiggjort. Det fremstår imidlertid som vanskelig å bevise at reglene om organisering av advokatvirksomhet er nødvendige, når staten samtidig har vist at reglene ikke er nødvendige å følge når advokatvirksomhet utøves av et forsikringsforetak. Man kan således ved forslaget sette seg i en situasjon som kan sammenlignes med hjemfallssaken, hvor staten ble dømt av EFTA-domstolen og senere fant å måtte endre lovgivningen. 

Advokatforeningen ønsker – i tråd med forarbeidene som kom til før høringsnotatet – å sikre advokatenes uavhengighet. Idet forslaget etter det ovennevnte utgjør en trussel mot advokaters uavhengighet, kan Advokatforeningen ikke støtte forslaget til § 9.

Advokatforeningen har fått dette spørsmålet utredet eksternt av advokatfirmaene Kvale og Wikborg Rein. Utredningen følger vedlagt. Fra betenkningens oppsummering hitsettes:

• Etter vårt syn risikerer en vedtakelse av advokatforskriften § 9 å underminere EØS-lovligheten av reglene om organisering av advokatvirksomhet.
• Etter advokatloven kan utøvelse av advokatvirksomhet bare organiseres på bestemte måter. Utøvelse av advokatvirksomhet i næring og til fordel for andre enn arbeidsgiver må utøves i et advokatforetak som tilfredsstiller bestemte eierskaps- og styrekrav. Dette er begrunnet i hensynet til at advokaten skal være økonomisk og faglig uavhengig, og at advokatens lojalitet skal ligge hos klienten – og ikke [hos] eiere med mulige andre interesser.
• Etter EØS-retten er reglene om organisering av advokatvirksomhet i advokatloven en restriksjon som må rettferdiggjøres. Isolert sett mener vi reglene i advokatloven kan rettferdiggjøres ettersom de forfølger legitime hensyn, er egnede og nødvendige. I den forbindelse er det av betydning at reglene i advokatloven tilsikter et høyt beskyttelsesnivå når det gjelder uavhengigheten til advokater som utøver slik advokatvirksomhet som nevnt.
• Denne konklusjonen blir høyst tvilsom dersom advokatforskriften tillater forsikringsforetak å tilby advokatvirksomhet til eksterne klienter som del av en rettshjelpsforsikring. Dette vil representere et vesentlig unntak fra lovens utgangspunkt om at slik virksomhet må organiseres i et advokatforetak hvor eierskaps- og styrekravene er oppfylt.
• Etter vårt syn er det vanskelig å se at begrunnelsen bak eierskaps- og styrekravene i et advokatforetak – at advokaten skal være økonomisk og faglig uavhengig, og at advokatens lojalitet skal ligge hos klienten – ikke gjør seg gjeldende på tilsvarende måte når advokatvirksomhet utøves av et forsikringsforetak. At advokaten er uavhengig, og at advokatens lojalitet skal ligge hos klienten, er like viktig i en slik sammenheng som når advokatvirksomhet ytes av et advokatforetak. Hensynene bak reglene om organisering av advokatvirksomhet forfølges dermed på en inkonsekvent [måte] hvis advokatforskriften åpner for at forsikringsforetak får tilby advokatvirksomhet til eksterne klienter, uten å måtte oppfylle de samme eierskaps- og styrekravene som advokatforetak.
• En slik inkonsistens i lovgivningen vil etter rettspraksis få betydning for den EØS-rettslige nødvendighetsprøvingen av en restriksjon. Dersom et annet foretak – for eksempel et konsulentselskap – ønsker å starte advokatvirksomhet uten å tilfredsstille reglene i advokatloven § 21, kan dette foretaket vise til inkonsistensen i den nasjonale lovgivningen og da ha grunnlag for å hevde at det står overfor en urettmessig restriksjon. Staten har da bevisbyrden for at restriksjonen likevel er rettferdiggjort. Det fremstår imidlertid som vanskelig å bevise at reglene om organisering av advokatvirksomhet er nødvendige, når staten samtidig har vist at reglene ikke er nødvendige å følge når advokatvirksomhet utøves av et forsikringsforetak.

Advokatforeningen har ikke funnet alternative forslag til løsninger for forsikringsforetakene som vil være konsistente med restriksjonene ellers. 

Advokatforeningen mener for øvrig at det er flere av pliktene som etter advokatloven gjelder for advokatforetak, som også må gjelde for forsikringsforetak. Vi viser til vår fremstilling i tilknytning til forslagene om endringer i advokatloven under, i punkt 12.5. Hvorvidt disse manglene bør besørges avhjulpet i forskriften eller ved endring av advokatloven, overlater vi til departementet å ta stilling til.

Advokatforeningen mener det er nødvendig med en nærmere utredning av hvordan problemene som her er omtalt, kan løses. For det tilfelle at dette arbeidet vil trekke ut, mener Advokatforeningen at de øvrige reglene i mellomtiden må settes i kraft så langt som mulig.

4.2  Krav til eiere og ledelsen i advokatforetak

Det er positivt at forskriftsutkastet § 10 presiserer at reglene bare gjelder personer uten advokatbevilling. Dette er etter vår oppfatning i tråd med intensjonen bak advl. § 22.

Advokatforeningen er derimot ikke enig i at meldinger skal sendes Advokattilsynet uten ugrunnet opphold etter endringen. En ny person kan bare komme inn i advokatforetaket som eier, styremedlem eller leder dersom vilkårene i advl. § 22 er oppfylt. Vi kan ikke se at Advokattilsynet vil ha behov for å vite at en person som oppfyller disse vilkårene har kommet inn i foretaket. Dette vil utelukkende bidra til økt byråkrati og være en administrativ byrde både for Advokattilsynet og advokatforetakene. Advokattilsynet kan imidlertid ha behov for å sjekke at advokatforetaket faktisk gjennomfører kontrollen etter advl. § 22. Dette kan gjøres gjennom de ordinære tilsynene.

Av bokstav d følger det at det skal gis en redegjørelse for forholdet dersom endringen i personkretsen skyldes at en person ikke lenger oppfyller kravene til vandel og skikkethet. I slike tilfeller har det oppstått en situasjon på advokatforetakets hånd som har ført til at vilkårene i advl. i 22 ikke lenger var oppfylt, men som foretaket på tidspunktet for meldingen har bragt i orden. Også her er det spørsmål om Advokattilsynet har behov for en rask underrettelse. Det viktigste med reglene i advl. § 22 er at forholdene til enhver tid er i orden, og også her vil dette kunne kontrolleres ved de ordinære tilsynene. Det kan også reises spørsmål om bokstav d har en side mot selvinkrimineringsvernet, all den tid overtredelse av advl. § 22 kan medføre overtredelsesgebyr, jf. advl. §17. Situasjonen i slike tilfeller kan typisk være at det har gått en viss tid fra forholdet oppdages av foretaket til vedkommende er ute. 

Etter dette mener Advokatforeningen at rapporteringsplikten ved endring i eierforhold eller ledelsen, bør tas ut av forskriften. Dersom departementet mener at det er viktig, herunder i det hele tatt nyttig for Advokattilsynet, at slike meldinger sendes uten ugrunnet opphold, bør en slik fortløpende rapportering bare omfatte situasjoner som er beskrevet i § 10 andre ledd bokstav c.

5  Grunnleggende krav til advokater

5.1 Etterutdanning

Advokatforeningen mener at forslaget til regler om obligatorisk etterutdanning i all hovedsak er godt. 

Herunder er etterutdanningens omfang og perioder lagt på et fornuftig nivå. Det er ikke holdepunkter for at omfanget må økes i forhold til dagens ordning som Advokatforeningens medlemmer er underlagt. Vi støtter forslaget om 48 timer per tredje år.

Det er etter vårt syn viktig at det stilles krav om at deler av etterutdanningen skal gjelde advokatetikk, særlig nå som den regionale forankringen disiplinærarbeidet hadde, er borte. Advokatforeningen støtter forslaget om at to av timene skal være advokatetikk. Av erfaringen vi har med vår etterutdanningsordning, anbefaler vi å endre ordet «etikk» i § 14 første ledd andre setning til «advokatetikk». Det kan som eksempler nevnes at enkelte har reist spørsmål om timer i jaktetikk eller helseetikk oppfyller kravet til etikktimer. Denne usikkerheten fjernes ved å bruke ordet «advokatetikk» i forskriften. 

Advokatforeningen støtter videre måten kontrollen med etterutdanningen skal skje på, og at dette underlegges sporadisk kontroll ved tilsyn. Vi har heller ikke innvendinger til beskrivelsen av hvordan brudd på kravet skal følges opp.

I § 14 andre ledd listes det opp kursarrangører som gjennom forskriften er prekvalifiserte til å tilby etterutdanning. Advokatforeningen har ingen innvendinger til disse.

Advokatforeningen er enig i at også kurs arrangert av andre, skal kunne telle med, jf. § 14 andre ledd tredje setning.

Godkjenningen av etterutdanningen må skje på en effektiv og praktikabel måte som bør være opp til Advokattilsynet å bestemme. 

I dag foregår en del av etterutdanningen gjennom interne kurs og programmer i advokatforetakene. Disse kursene er spissede og skreddersydd disse advokatenes etterutdanningsbehov, for eksempel ut ifra erfaringsnivå, fagekspertise og etterspørsel. Det kan være fagspesifikke oppdaterings- og etterutdanningskurs, og samlinger rettet spesifikt mot advokatfullmektiger, ansatte advokater eller partnere. Noen kurs er obligatoriske, mens andre er så faglig spesifikke at de gjennomføres for et fåtall deltakere.

Spesialiseringen av advokatbransjen har pågått lenge, og behovet for spisskompetanse er stort og fortsatt økende, spesielt innen næringslivsjussen. Fagmiljøene kan være små, og det kan være mindre interesse for å imøtekomme slikt etterutdanningsbehov hos generelle kursarrangører. Vi mener derfor at det fortsatt må være mulighet for å ta etterutdanning som bedriftsinterne kurs. Dette vil også være en forutsetning for uttalelsene i høringsnotatet om at det lovpålagte etterutdanningskravet ikke vil medføre merkostnader for medlemmer av Advokatforeningen (på s. 80). Det er en tilleggsverdi at det skaper en internkultur for læring og etterutdanning. Motstykket vil være at spesialiserte advokater vil få mindre relevant etterutdanning, og blir nødt til å gjennomføre mindre treffende kurs gjennom de store arrangørene som er nevnt i forskriftsutkastet for å få gjennomført det nødvendige antall timer.

Utforming og behandling av enkeltsøknader om å få godkjent enkeltkurs fra advokatforetakene, vil være ressurskrevende ikke minst for Advokattilsynet, men også for arrangøren og eventuelt deltakeren, dersom denne selv besørger søknaden. Advokatforeningen mener derfor at også interne kurs i advokatforetak, må godkjennes som etterutdanning uten søknad og godkjennelse fra Advokattilsynet, slik det er foreslått for tilbyderne som er ramset opp i § 14 andre ledd første setning. Alternativt kan man i andre setning la det gå frem at advokatforetak kan godkjennes som kurstilbyder. 

Et konkret forslag er at forskriften § 14 andre ledd i stedet lyder slik:

(2) Som etterutdanning regnes kurs innenfor juridiske emner og emner knyttet til utøvelse av advokatyrket, arrangert av universiteter og høyskoler i Norge og utlandet, Den Norske Advokatforening, utenlandske advokatforeninger, internasjonale advokatorganisasjoner, Norges Juristforbund, Juristenes Utdanningssenter, og av advokatforetak. Advokattilsynet kan godkjenne kurs fra andre arrangører etter søknad fra arrangøren. Å forelese på kurs regnes som etterutdanning på lik linje med deltakelse.

Alternativt bør det innføres en mulighet for advokatvirksomheter til å få en generell godkjenning til å arrangere etterutdanningskurs. Da kan forskriften endres slik: 

(2) Som etterutdanning regnes kurs innenfor juridiske emner og emner knyttet til utøvelse av advokatyrket, arrangert av universiteter og høyskoler i Norge og utlandet, Den Norske Advokatforening, utenlandske advokatforeninger, internasjonale advokatorganisasjoner, Norges Juristforbund og Juristenes Utdanningssenter. Advokattilsynet kan godkjenne kurs fra andre arrangører etter søknad fra arrangøren, samt godkjenne advokatforetak som arrangører av etterutdanning. Å forelese på kurs regnes som etterutdanning på lik linje med deltakelse.

Det siste forslaget vil sikre at Advokattilsynet foretar en egnethetsvurdering av det enkelte advokatforetak, men slik at den administrative byrden ved søknadsbehandlingen av hvert enkelt kurs unngås.

Advokatforeningen har til slutt en merknad til at advokatfullmektiger ikke synes å være omfattet av etterutdanningskravet. Vi gjør oppmerksom på at det finnes en god del personer som er advokatfullmektiger i svært lang tid. Vi mener det ville vært en trygghet for det rettssøkende publikum at også disse var underlagt et etterutdanningskrav. For de av advokatfullmektigene som er fullmektiger i to år og som gjennomfører advokatkurset innen «normal» tid, vil ikke et etterutdanningskrav har stor betydning, idet advokatkurset vil telle som etterutdanning. Et etterutdanningskrav for advokatfullmektiger vil dermed bare ramme de advokatfullmektigene som forblir advokatfullmektiger i lenger tid enn praksiskravet og som derfor også presumtivt trenger etterutdanning i like stor grad som advokatene. I den grad advokatloven er til hinder for at advokatfullmektiger ilegges krav om etterutdanning i forskriften, bør advokatloven etter vårt syn endres slik at hjemmel gis.

5.2 Arkivplikten

Advokatforeningen er enig i de begrensninger i arkivplikten som fremkommer av forskriftsutkastet § 15 første ledd. Foreningen støtter videre regelen i tredje setning om at advokaten har rett til å oppbevare kopi av et dokument dersom oppbevaringen er nødvendig for å ivareta advokatens interesser.

For advokatene er det viktig at reglene om arkiv er praktikable. Løsninger som gjør at det er uklart om arkivplikten etter advokatloven går foran eller må vike for andre regler om oppbevaring og sletting, må unngås. Det samme gjelder regler som fører til at enkeltdokumenter eller enkeltopplysninger må tas ut av saksmappen, samtidig som resten av dokumentene i mappen må tas vare på videre. Vi legger til grunn at GDPRs regulering av forholdet til et annet lovverk og hvitvaskingsloven § 30 andre ledd gir reglene om arkiv i utkastet § 15, forrang, slik at dette unngås.

Arkivplikten er etter advokatloven personlig. § 15 andre ledd fastslår at arkivplikten også gjelder for den som ikke lenger har advokatbevilling. Personer som har gått av med pensjon og personer som har begynt i andre yrker, vil dermed være omfattet. 

At plikten er personlig, reiser praktiske problemer. Dette er et problem både for personer som ikke lenger har bevilling, og for advokater som begynner i en annen virksomhet – med advokatbevilling. Etter Advokatforeningens oppfatning er utformingen av arkivplikten som en personlig plikt, ikke særlig godt egnet til å ivareta kravene til forsvarlig og sikker oppbevaring, og arkivplikten bør derfor kunne pålegges advokatforetaket. Det vises til at selv om arkivene nå i stor grad er blitt elektroniske, er ikke tiden for fysisk oppbevaring helt forbi. At det opp gjennom årene har befunnet seg arkiver på loft og i låver etter en advokats dødsfall, er dessverre en kjensgjerning. Sikker digital lagring krever også en innsats idet programvare skal vedlikeholdes og oppdateres, og lisenser må betales.

I situasjoner hvor en advokat slutter i et foretak, og går over til et annet, vil det som regel være utelukket å overføre arkivet til den nye arbeidsgiveren. I slike tilfeller vil det dessuten gjelde forutsetninger for hvordan klienter, avsluttede saker og pågående saker skal håndteres etter at advokaten har forlatt foretaket – som advokaten vil være bundet av. Slike forutsetninger kan følge av avtaler med klienter og av avtaler mellom advokatene og advokatforetakene. Svært ofte er det en forutsetning at arkivet skal forbli i advokatforetaket. 

I praksis er det etter Advokatforeningens syn to alternative måter å løse problemene på hvor det legges til rette for en mest mulig sikker oppbevaring uten tvistepunkter. For det første kan advokatvirksomheten gjøres til pliktsubjekt for arkivreglene. For det andre kunne man oppstilt en regel om at advokatene kan inngå avtale med advokatforetaket om at foretaket overtar arkivet – med frigjørende virkning for advokaten.

5.3  Regler for god advokatskikk

5.3.1  Overordnet

Advokatforeningen støtter at Regler for god advokatskikk følger som vedlegg 1 til forskriften, med virkning som forskrift, jf. utkastet § 17.

5.3.2 RGA punkt 1.4 må tas inn i forskriften

Advokatforeningen vedtok i 2017 å nedsette et utvalg for å vurdere hvordan man kunne fremme FNs veiledende prinsipper om menneskerettigheter (UNGP) i advokatbransjen. Arbeidet resulterte en veileder om hvordan advokater og advokatfirmaer kan arbeide for å implementere og etterleve UNGP, og dessuten i at RGA punkt 1.4 ble vedtatt av Advokatforeningens representantskap 31. mai 2018. Punkt 1.4 er imidlertid foreløpig ikke en del av advokatforskriften, da Justisdepartementet i 2020 besluttet at bestemmelsen ikke egnet seg som forskrift. Bestemmelsen gjelder dermed ikke for de ca 10 prosent av advokatene som ikke er medlemmer av Advokatforeningen.

I lys av den etterfølgende utviklingen, mener Advokatforeningen at departementet bør vurdere spørsmålet på nytt. Siden 2020 har åpenhetsloven trådt i kraft. De plikter som fremgår av RGA punkt 1.4 samsvarer med åpenhetslovens formål om å fremme virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter i forbindelse med produksjon av varer og levering av tjenester. Den materielle siden av regelen harmonerer dessuten med åpenhetslovens krav om blant annet å kartlegge og vurdere negative konsekvenser for grunnleggende menneskerettigheter som virksomheten har forårsaket eller bidratt til, jf. åpenhetsloven § 4. Advokatforeningen bemerker at lovgiver altså har funnet at pliktene som følger av UNGP og OECDs retningslinjer for ansvarlig næringsliv er egnet som lov. I lys av dette er argumentene mot å ta RGA 1.4 inn i forskriften svekket. Etter Advokatforeningens syn viser åpenhetsloven at det vil være nyttig at RGA inneholder en regel om hvorledes advokater bør fremme respekt for menneskerettigheter i sin virksomhet.

I tillegg har Justiskomitéen, i sin innstilling til advokatloven, Innst.234 L (2021–2022) punkt 2.5, uttalt følgende om endringer i Regler for god advokatskikk:

«Komiteen vil videre understreke at hensynet til advokatenes uavhengighet tilsier at terskelen for å forkaste forslag til endringer i reglene for god advokatskikk må være svært høy. Komiteen understreker viktigheten av at det er bransjen selv som må ta initiativ til endringer i Regler for god advokatskikk, og at departementets handlingsrom er begrenset til enten å stadfeste endringene ved å innta dem i forskrift, eller forkaste dem. Dette innebærer at departementet ikke bør forkaste regler vedtatt av Advokatforeningen med henvisning til at ordlyden ikke egner seg til fastsettelse i forskrift. De advokatetiske reglene er normerende. Reglenes utforming følger ikke de prinsipper som gjelder for utforming av lov- og forskriftsbestemmelser, men er innrettet slik at de kan anvendes som normer i en bransjeetisk vurdering i den konkrete sak – av et eget disiplinærorgan.»

Advokatforeningen mener at det etter dette foreligger tungtveiende grunner til å revurdere konklusjonen om å nekte å innta RGA punkt 1.4 i forskriften.

5.3.3 Inkurier i forskriftens gjengivelse av Regler for god advokatskikk 

I Lovdatas gjengivelse av Regler for god advokatskikk i advokatforskriften kapittel 12, er det to feil vi gjerne vil påpeke, slik at disse kan rettes.  

RGA punkt 2.1.2 annet ledd er i forskriften splittet opp i to ledd, slik at punkt 2.1.2 der har tre ledd. Det hadde vært fint hvis man ved flyttingen av reglene til eget vedlegg i forskriften, kunne slått forskriftens to siste ledd sammen til ett. 

I RGA punkt 3.1.4 første ledd gjengis bestemmelsen feil. I Advokatforeningens regler lyder dette slik:

«En advokat skal ikke påta seg et oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetanse. Dette gjelder likevel ikke hvis advokaten innen rimelig tid sørger for å skaffe seg den kunnskap eller innhente den kompetanse som er nødvendig for en faglig forsvarlig utførelse av oppdraget.»

Forskriftens gjengivelse har følgende ordlyd:

«En advokat bør ikke påta seg et oppdrag når han vet eller bør vite at han mangler den nødvendige kompetanse dersom han ikke kan samrå seg med en kvalifisert kollega. Dette gjelder likevel ikke hvis advokaten innen rimelig tid sørger for å skaffe seg den kunnskap eller innhente den kompetanse som er nødvendig for en faglig forsvarlig utførelse av oppdraget.» (Feilene understreket)

Vi viser til vårt brev til departementet av 27. juni 2001 om dette, da endringen av reglene ble foretatt. Henvendelsen er senere fulgt opp med nye brev fra oss, uten at dette har blitt rettet.

6  Klientmidler

6.1 Separate klientbankkonti som skal opprettes i advokatens og klientens navn

6.1.1 Overordnet

I utkastet § 24 er det i første ledd foreslått en plikt til å opprette separate klientbankkonti for hver klient. Disse skal opprettes i både advokatens og klientens navn. 

Advokatforeningen deler ønsket om å gjøre advokatene mindre utsatt for å bli misbrukt til hvitvaskingsformål. Vi deler også de øvrige målene departementet ønsker å oppnå ved den foreslåtte regelen.

Vi mener likevel at forslaget, slik det nå foreligger, byr på problemer av arter som gjør det nødvendig med betydelige justeringer. Dersom justeringene, som vi kommer tilbake til, gjennomføres, vil Advokatforeningen kunne stille seg bak den foreslåtte plikten.

Innledningsvis gjøres det oppmerksom på noen overordnede innvendinger som knytter seg til forslaget, som vil bli nærmere behandlet punkt 6.1.3 og 6.1.4. 

Forslaget har en svært problematisk side mot innbyggernes rett til fortrolig juridisk bistand og de regler om dette som følger av EMK artikkel 8. Dette kommer vi tilbake til, men bemerker her innledningsvis at utfordringene kan la seg løse ved å innrette ordningen på en annen måte.

Som vi har fremholdt overfor departementet tidligere, mener vi videre at forslaget har mye større praktiske ulemper enn det høringsnotatet legger til grunn – både hos advokatene og i bankene. Vi har gjort ulike undersøkelser blant advokater og banker om hvordan bankene praktiserer hvitvaskingsreglenes krav om kundetiltak hvor det opprettes separate klientbankkonti i dag. Vårt inntrykk er at bankene i dag sjeldent eller aldri utføres kundetiltak rettet mot klientene – det bygges på advokatenes kontroll. 

Ved forslaget kan dette bli endret. 

Bankenes hvitvaskingskontroll er ikke berørt av høringsnotatet. Bankenes hvitvaskingskontroll kan ta lang tid, ofte flere dager og noen ganger et par uker. Vi har fått vite at en bank ved opprettelsen av bankkonto for mottak av midler fra utlandet, har orientert om at hvitvaskingskontrollen kan ta opp til tre måneder. Dette skyldes blant annet at bankene må undersøke midlenes opprinnelse, noe som fordrer en dialog mellom bankene og advokatene. 

Et ytterligere problem er at dialogen mellom banken og advokatforetaket vanskelig kan bli tilfredsstillende for bankene, all den tid advokatenes taushetsplikt gir begrensninger i hva advokatforetaket kan opplyse til banken. 

Til slutt kan det reises spørsmål om forslaget er egnet til å løse alle formålene høringsnotatet angir. Det er for eksempel ikke riktig at en separat klientbankkonto i klientens navn vil gi klienten «fullt innsyn i kontoen med egne midler». En bankkonto kan etter det bankene opplyser bare ha én kontoeier, og det vil være advokatforetaket som vil stå som kontoeier, også for slike konti. Klienten vil da ikke kunne logge seg inn i en nettbank og se kontobevegelsene. Slik oversikt må fortsatt gis av advokaten, som i dag. 

Advokatforeningen mener derfor at det må gjøres fem justeringer for at utfordringene skal kunne løses, og forslaget om separat klientkonto gjennomføres:

1. Plikten kan ikke gjelde ved mottak av forskudd på salær
2. Det må gjelde en beløpsgrense
3. Det må ikke være krav om at den separate klientbankkontoen skal opprettes i klientens navn
4. I saker med mange klienter, må det være mulig å opprette én klientbankkonto for saken
5. Dagens bestemmelse i hvitvaskingsforskriften § 4-8 som gir unntak fra bankenes plikt til å gjennomføre kundetiltak for personer som har midler på en felles klientbankkonto, må også gjelde for separate klientbankkonti. 

6.1.2 Hva klientbankkonti brukes til – og noen bemerkninger til hva forslaget vil medføre 

Innledende bemerkninger
I dag brukes som det store utgangspunkt felles klientbankkonti for oppbevaring av klientmidler. Det er imidlertid flere advokatforetak, særlig blant de som betjener næringslivet, som benytter separate klientbankkonti for enkelte saker eller klienter, enten etter en konkret vurdering eller i tråd med egne rutiner. Disse klientbankkontiene er som regel ikke opprettet i klientens navn. Foretakene har da et «lager» med ferdig opprettede konti som kan tas i bruk ved behov. Når kontoen tas i bruk, merkes den med for eksempel klientnummer i merknadsfeltet for kontoen i nettbanken, og på den måten overskrider ikke advokaten sin taushetsplikt.

Advokater er underlagt hvitvaskingsloven når de utfører transaksjoner eller rådgir om nærmere bestemte transaksjoner, jf. hvvl. § 4 andre ledd bokstav c. Hvitvaskingslovens formål er å forebygge og avdekke hvitvasking og terrorfinansiering. Tiltakene i loven skal beskytte det finansielle og økonomiske systemet samt samfunnet som helhet ved å forebygge og avdekke at rapporteringspliktige brukes eller forsøkes brukt som ledd i hvitvasking eller terrorfinansiering, jf. hvvl. § 1. Grunnprinsippet i hvitvaskingsregelverket, er at advokaten skal kjenne klientene og oppdragenes formål godt nok til å vurdere hvilken risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering som foreligger. Jo høyere risiko som foreligger, desto mer inngående må advokatens kundetiltak være. Dersom risikoen anses for høy, vil advokatene avstå fra å påta seg oppdraget. Får advokaten under utførelsen av oppdraget mistanke om at oppdraget omfatter en transaksjon som vil medføre hvitvasking, og klienten ikke er villig til å avstå fra å gjennomføre transaksjonen, skal advokaten frasi seg oppdraget, jf. RGA punkt 3.1.8. Dette er en selvfølge, og uaktsom medvirkning til hvitvasking er straffbart. Hvitvaskingsregelverket er med andre ord designet for å ivareta flere av de formålene departementet ønsker å oppnå ved forslaget om en plikt til å opprette separate klientbankkonti for hver klient i advokatens og klientens navn. Regelverket fører til at advokatene ved transaksjoner på klientbankkonti bevisst motvirker risikoen for at transaksjonene har ulovlige formål.

Under følger noen typetilfeller hvor klienbankkonti benyttes i advokatvirksomhet i dag.

           1. Oppdragsetablering og salærforskudd
Som utgangspunkt starter ethvert advokatoppdrag med utstedelse av oppdragsbekreftelse, der man ofte betinger seg et salærforskudd som vilkår for å påta seg oppdraget. Inntil forskuddet er mottatt, vet man ikke om det aktuelle oppdraget blir noe av. Dersom man i forbindelse med et nytt oppdrag må gå inn i nettbanken, opprette en ny klientbankkonto for dette mulige oppdraget og legge inn kontonummer i oppdragsbekreftelsen før den kan utstedes, vil det medføre en betydelig økt administrasjon ved oppdragsetablering og derved økte omkostninger. Mange advokatforetak ber regelmessig om salærforskudd fra alle private klienter, og salærforskuddet vil ofte være i størrelsesorden 5 000 – 20 000 kroner. Ved manglende betaling av salærforskudd, som ikke er sjeldent forekommende, blir det likevel ikke noe advokatoppdrag. 

Det å måtte være avhengig av egen økonomiavdelings tilgjengelighet for å kunne etablere advokatoppdrag vil også være en betydelig forsinkende faktor. Advokater kan bli kontaktet på alle døgnets tider, og klienter kan ha behov for bistand straks. Med en felles klientbankkonto er det da bare å be om forskudd inn på klientbankkontoen, få kvittering, og sette i gang – med mindre hvitvaskingsregelverket er til hinder for dette. 

Det opplyses om at ved store beløp, er det i dag praksis hos en del advokatforetak å sette beløpet inn på en separat klientbankkonto (som ikke er opprettet i klientens navn) etter en konkret vurdering.

          2. Sikkerhet for ansvar etter rettsgebyrloven, honorar til voldgiftsdommere mv. 
Etter rettsgebyrloven § 2 er en advokat ansvarlig for betaling av rettsgebyr og sideutgifter ved rettergangsskritt advokater begjærer på vegne av klienter. Slikt ansvar må regelmessig sikres gjennom innbetaling av klientmidler før rettergangsskrittet foretas. Størrelsen varierer fra 1R for en forliksklage til 24R for en endags anke til lagmannsretten (mer ved sideutgifter, som til fagkyndige meddommere mv., og ved lange saker). I det store gross av saker er det tale om relativt små beløp, som må sikres innbetalt på kort varsel i og med at prosesshandlingen ofte må foretas innen en gitt frist, f.eks. ved anke. På samme måte som for salærforskudd, vil det å måtte etablere særskilt klientbankkonto for slike innbetalinger i mange saker kunne være forsinkende og fordyrende for klienten. Der hvor det er flere klienter som sammen deler på utgiftene, vil det med forslaget i advokatforskriften måtte opprettes en konto for hver klient, selv om det skal dekke en felles utgift. 

         3. Mottak av innbetalinger fra motpart
Svært mange advokatoppdrag består i å fremsette et krav om betaling av penger på vegne av en klient, overfor en motpart. Regelmessig ber man da motparten om å innbetale det beløpet som kreves, til advokatfirmaets klientbankkonto. 

Når en sak først har havnet hos en advokat, er det naturlig nok sjelden at motparten uten videre betaler i henhold til kravet – i hvert fall hvis man ser bort fra saker som har karakter av ren inkassopågang. Et krav om å måtte opprette særskilt klientbankkonto for hver sak der man skal rette en henvendelse til motpart med anmodning om å innbetale penger, og der det er høyst usikkert om og eventuelt når det vil komme noen innbetaling, vil i mange tilfeller fremstå som tungvint og fordyrende.

Et særskilt tema blir den negative forskjellsbehandling dette vil innebære i forhold til inkassoselskaper, som fortsatt vil kunne benytte felles klientbankkonto og derved vil kunne drive sin virksomhet langt rimeligere og mer effektivt.

Man kan i en del tilfeller unngå disse problemene ved å gi instruks om at innbetaling skal skje direkte til klientens egen konto. Da mister imidlertid advokaten kontroll med faktum – hvorvidt betaling faktisk har skjedd, hvilket som et minimum medfører økt tidsbruk og kostnader, og regelmessig vil skape problemer ved at advokaten risikerer å gå videre med pågangen selv om betaling faktisk har skjedd – hvilket kan medføre at det påløper unødige kostnader som f.eks. rettsgebyr for utleggsforretning som ikke skulle ha vært begjært fordi kravet var betalt.

I mange saker skal også advokatens og andres (f.eks. sakkyndiges) kostnader dekkes av det innbetalte beløpet, slik at advokaten trenger å ha kontroll med innbetalingen av denne grunn. Det vises her blant annet til tvisteloven § 20-10 om prosessfullmektigens fortrinnsrett til tilkjente sakskostnader.

Og i en del saker skal også det innbetalte beløpet deles mellom flere i henhold til betalingsinstruks.

         4. Mottak av innbetalinger fra offentlige organer
En særlig gruppe av «innbetalinger fra motpart» er mottak av betalinger fra offentlige organer på vegne av klient. Dette kan ofte handle om relativt små beløp – som tilkjent oppreisning etter strafforfølgning på 1 500 kroner for en dags pågripelse i sak som blir henlagt, tilkjent erstatning for sakskostnader i en forvaltningsklage, utbetaling av frigitte beslag fra politiet osv. Allerede håndteringen av slike betalinger over felles klientbankkonto er en administrativ byrde for advokatene – som i liten grad dekkes av gjeldende satser for fritt rettsråd for aktuelle sakstyper. Skal man i tillegg bebyrdes med å måtte opprette ny klientbankkonto hver gang det sendes et krav på vegne av klient – uavhengig av om pengene ender med å komme eller ikke – vil konsekvensen lett måtte bli at advokatene må avslå å bistå med formidling av slike betalinger.

          5. Transaksjoner – typetilfeller
a.     Et første typetilfelle er hvor det skal gjennomføres en betaling fra en part til en annen, hvor man har behov for en betrodd mellommann som kan føre kontroll med at vilkårene for betaling er oppfylt. Her er hele poenget med å benytte klientbankkonto at midlene ikke står fritt til rådighet for hverken betaler (som oftest klienten) eller mottaker før nærmere bestemte vilkår er oppfylt. Midlene er imidlertid ikke advokatens og skal derfor stå på klientbankkonto, men det er ofte ikke naturlig å anse hverken betaler eller mottaker som eier av midlene før det er avklart om vilkårene for utbetaling er oppfylt. I slike tilfeller vil hverken registrering av innbetaler eller mottaker som innehaver av kontoen sammen med advokaten gi det korrekte bildet. Krav om registrering av slikt kontoinnehav vil heller ikke gi noen økt klarhet om eierforholdet – men tvert imot kan det komplisere gjennomføringen av en ellers oversiktlig transaksjon. Det blir bare et nytt tvistepunkt der ingen av partene vil være komfortable med at kontoen står i navnet til den andre. Hvem som har innbetalt pengene og hvem som skal ha betalt, fremgår i dag som regel i en avtale som ligger på saken, slik at det ikke er noen tvil om hvem som eier pengene til enhver tid – det vil si også ved en kansellering.

b.    Tilfeller der det skal gjennomføres et oppgjør, men der det er upraktisk å operere med flere mottakerkonti for betalingsmottakerne eller de ikke har tid eller mulighet til å få opprettet en bankkonto hvor midlene kan mottas. Dette er typisk der én eller flere selgere (klientene) vil sikre seg at en eller flere kjøpere betaler, men der selger(ne) ikke har tid eller mulighet til å få opprettet en konto i norsk eller utenlandsk bank som kan motta norsk valuta, eller at det er enklere å overføre kjøpesummen til én selgerkonto og deretter fordele den mellom selgerne, om de er flere. Her vil det typisk foreligge et betydelig tidspress. Advokatene vil her på forhånd ha gjennomført prosedyrene som hvitvaskingsregelverket krever. Videre vil det kunne være flere selgere som samlet mottar oppgjør av en kjøpesum hvor overføringen fra kjøper(ne) av praktiske hensyn skjer til en klientbankkonto hos selgernes advokat for å redusere antall overføringer og redusere risikoen for feil. Advokaten vil etterfølgende utbetale den riktige andelen av kjøpesummen til den enkelte. Med departementets forslag ville en slik ordning kreve at klientbankkontoen ikke bare ble opprettet i navnet på én selger, men derimot på alle selgerne.

c.    Det tredje typetilfellet er der hvor en utenlandsk kjøper (klienten) ikke har tid eller anledning til å få opprettet en bankkonto i en norsk bank, eller ønsker å overføre kjøpesummen til sin advokat i forkant av betalingsfristen til selger på gjennomføringsdagen for å unngå forsinkelser med tanke på tiden det tar å kjøre internasjonale bankoverføringer. Her er hensikten med bruk av klientbankkonto nettopp å flytte midler tidsnok til å kunne gjennomføre en overføring i tide. Dersom klientbankkontoen her skulle opprettes også i klientens navn, og banken også skulle foreta kundetiltak etter hvitvaskingsloven, vil en slik konto måtte opprettes flere uker i forveien.

6.1.3 Forholdet til innbyggernes rett til fortrolig juridisk bistand

Dersom forslaget om at alle forskudd på salær og alle transaksjoner skal på separat klientkonto opprettet i klientens navn, vil svært mange av advokatenes klienter bli røpet til banken. Dette strider mot en grunnleggende rettssikkerhetsgaranti i vår rettsstat – klientens rett til konfidensiell rettslig bistand.

Høyesterett har fastslått at klientens navn og eksistensen av et klientforhold, er underlagt advokaters taushetsplikt og bevisforbudene i prosesslovgivningen, se for eksempel HR-2018-2403-A avsnitt 33, HR-2012-1137-U avsnitt 16 og HR-2010-2212-A avsnitt 54. Det samme syn ble lagt til grunn i advokatlovens forarbeider, se for eksempel merknadene til lovens § 32 i proposisjonen. Det er også gjeldende rett at opplysninger om pengeoverføringer som skjer som ledd i en advokats egentlige virksomhet, omfattes av taushetsplikten, jf. HR-2010-2212-A avsnitt 42.

Advokatene har taushetsplikt fordi innbyggerne har rett til fortrolig advokatbistand, jf. blant annet Grl. § 102 og EMK artikkel 8. Advokatforeningen legger til grunn at det å opplyse om klientens navn til bankene utgjør et «inngrep» i EMK artikkel 8s forstand. 

Departementet, og senere Stortinget, har i advokatloven slått fast at advokater bare «kan dele opplysninger som nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd når dette er uttrykkelig fastsatt eller klart forutsatt i lov eller i medhold av lov», jf. advl. § 33 (1). Dette harmonerer godt med EMK artikkel 8 nr. 2.

Advokatforeningen kan ikke se at verken forskriftshjemmelen i advl. § 41 eller utkastet § 24 tilfredsstiller de kravene som oppstilles i § 33 for at man i forskriften kan ha plikt til å opplyse om klienters navn til bankene. Det er etter dette foreningens syn at plikten til å opprette separate klientbankkonti i klientens navn i utkastet § 24 savner tilstrekkelig rettsgrunnlag, i alle fall for det tilfelle at plikten til å opprette separate klientbankkonti også skal gjelde i saker hvor det er tale om juridisk bistand («egentlig advokatvirksomhet»). Forskriftsutkastet sier heller ingenting om forholdet til opplysninger som er omfattet bevis- og beslagsforbudene.

Det var flere grunner bak innføringen av bestemmelsen i advl. § 33 (1). En av dem var ifølge proposisjonen punkt 14.4.7 at:

«Kravet til klar lovhjemmel for unntak fra taushetsplikt om opplysninger omfattet av straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd vil sikre at lovgiver tar uttrykkelig stilling til om unntaket er ment å omfatte den «sterke» taushetsplikten. Et slikt krav vil videre sikre at lovgiver vurderer om de øvrige kravene etter EMK artikkel 8 nr. 2, som legitimt formål og proporsjonalitet, er oppfylt.»

I høringsnotatet er ikke kravene i EMK artikkel 8 nr. 2 nevnt. Et av kravene som stilles, er at inngrepet i rettigheten må være proporsjonalt. Som ledd i vurderingen må inngrepet ses opp mot formålet med det, og individets rettigheter må ses opp mot fellesskapets interesser. I tillegg må spørsmålet om det er nødvendig å gjennomføre inngrepet på den skisserte måten for å oppnå formålene, besvares bekreftende.

Slik forslaget er utformet, gjøres det inngrep i innbyggernes rett til fortrolig juridisk bistand i alle saker hvor klientbankkonti benyttes. Det er intet unntak for visse sakstyper. Det er vanlig – og nødvendig – at advokaten krever forskudd på salær, og slikt forskudd skal etter forslaget settes inn på klientbankkonto som lyder på klientens navn. Dette fører for eksempel til at navnet til strafferettsklienten som betaler av egen lomme, skal oppgis til banken.

Dette inngrepet er verken beskrevet eller vurdert i høringsnotatet. Ulempene ved den foreslåtte regelen er på s. 85-86 i stedet angitt til å «kunne medføre noe merarbeid for advokater med mange klienter» samt visse praktiske ulemper med å etablere kontiene, som «er relativt små». Innbyggerne hvis rettighet innskrenkes, nevnes ikke. 

Det kan i denne forbindelse legges til at departementet har avgrenset mot slike vurderinger i advokatlovproposisjonen, se avslutningsvis i proposisjonens punkt 14.4.1.

De formål departementet synes å ville oppnå med forslaget er (se s. 85):

a.    Sikre at klientens midler håndteres på en forsvarlig måte
b.    Inngi tillit til advokatprofesjonen
c.    Ta hensyn til det offentliges behov for kontroll, blant annet når det gjelder beskatning og avgiftsfastsettelse
d.    Klienten kan få fullt innsyn i kontoen med egne midler uten at dette kommer i konflikt med andre klienters krav på fortrolighet 
e.    Motvirke misbruk og underslag av klientmidler
f.    Beskytte andre klienters krav på fortrolighet hvor myndighetene har tilgang til opplysninger om én klients midler
g.    Motvirke press og manipulering fra klienter som ønsker å benytte klientkonto som skjulested
h.    Gjøre advokatene mindre utsatt for å bli brukt som hvitvaskingsverktøy

Flere av formålene bærer etter Advokatforeningens syn preg av en uberettiget mistillit mot advokatene. Det kan også stilles spørsmål om i hvilken grad formålene løser problemer som finnes: 

Hvilke empiriske holdepunkter har man for å legge til grunn at a) klientmidler ikke behandles på en forsvarlig måte i dag – og i så fall; hvor omfattende er dette problemet? Hvilke holdepunkter finnes for at et krav om at kontoen også skal stå i klientens navn, vil bringe b) mer tillit til advokatprofesjonen? Til c) skal bemerkes at Skatterådgiverutvalget hadde som mandat å utrede skattemyndighetenes behov for informasjon fra advokater. De hadde et annet syn på behovet enn det høringsnotatet legger opp til, se NOU 2019: 15. Det var dissens (4-4) i utvalget hva gjelder enkelte transaksjoner, se blant annet s. 118, men generelt sett var det liten grunn for å gjøre inngrep i advokatens taushetsplikt (forutsatt at grensene for den egentlige advokatvirksomhet trekkes opp). Klienten vil – heller ikke etter forslaget – kunne logge seg inn i en nettbank for d) å se bevegelsene på kontoen. Klienten vil fortsatt være avhengig av hjelp fra advokaten, som kan gi utskrift av klientrestkontro, eller vanlig kontoutskrift dersom midlene står på en separat konto som ikke er opprettet i klientens navn. e) Underslag tilhører sjeldenhetene, og dekkes av sikkerhetsstillelsen, som er til for nettopp dette. Hva gjelder f), var som nevnt ovenfor Skatterådgiverutvalget av den oppfatning at det ikke var behov for opplysninger fra advokaten ved skatteforvaltningen. Skatterådgiverutvalget var i hovedsak opptatt av at opplysningspliktene bør legges på klientene selv. Uansett har allerede skattemyndighetene tilgang til opplysninger om transaksjoner på klientbankkonti. Til g), har lovgiver over lengre tid stilt krav om prosedyrer for å motvirke manipulering gjennom hvitvaskingsregelverket og kravene som der stilles til kundekjennskap, samtidig som tilsynspraksis stadig skjerper og presiserer kravene som der stilles. Dette er målrettede tiltak som virker. Dette gjelder også for h).

Anerkjenner man likevel behovene som her er nevnt, er det Advokatforeningens syn at det foreslåtte inngrepet klart går lengre enn det som er nødvendig for å oppnå formålene.

Avgrensning av inngrepet til å omfatte færre situasjoner vil etter Advokatforeningens syn kunne være egnet til bringe forslaget i bedre overensstemmelse med proporsjonalitetskravet. Vi minner om at en slik avgrensning av hensyn til proporsjonalitetskravet ble foretatt ved innføringen av hvitvaskingsdirektivet og den norske hvitvaskingsloven. Der ble det lagt til grunn at til og med hvor advokaten (eller andre som yter ervervsmessig rettshjelp) har avdekket forhold som gir grunnlag for mistanke om hvitvasking eller terrorfinansiering, skal det ikke rapporteres til Økokrim dersom opplysningene har kommet advokaten til kjennskap i forbindelse med egentlig advokatvirksomhet, jf. hvvl. § 26 tredje ledd. 

Et eksempel på en hensiktsmessig begrensning av inngrepet er å ikke anse forskudd på salær som klientmidler. Ved et slikt grep, hvor forskudd på salær går inn på advokatens driftskonto, a) motvirkes risikoen for uforsvarlig håndtering idet det er advokatens midler, c) økes muligheten for offentlig kontroll idet advokatens regnskap er tilgjengelig og gjenstand for revisjon og kontroll fra flere myndigheters side, e) reduseres risikoen for underslag idet underslag ikke kan begås, f) beskyttes andre klienters (og klientens eget) fortrolighetsvern idet opplysningene ikke tilflyter bankenes ansatte, g) motvirkes press og manipulering og h) motvirkes risikoen for hvitvasking fordi det nettopp er klientkonti som er egnet som hvitvaskingsverktøy. Samtidig ivaretas klientens fortrolighetsrett, med b) inngivelse av tillit til advokatprofesjonen som resultat. Hva gjelder d), vil klienten kunne se hvordan forskuddet består når fakturaer for arbeidet mottas. 

Tilsvarende resonnement kan helt eller delvis også anvendes på andre innskrenkende tiltak. Dette kan som eksempel være å unnta fra plikten mindre beløp som ikke har store hvitvaskingseffekter eller er egnet for særlig skatteunndragelse. Dette styrkes ytterligere i situasjoner hvor innbetalingen har enkle motposter, så som rettsgebyr og lignende. 

Ved proporsjonalitetsvurderingen etter EMK artikkel 8 er tilstedeværelsen eller fraværet av prosessuelle garantier for å hindre misbruk også sentral. 

Departementet avgrenset mot problemstillingen i proposisjonen:

«[…] Departementet har, som følge av dette, ikke vurdert utvalgets forslag til hvilke unntaksbestemmelser som bør gjelde for opplysninger nevnt i straffeprosessloven § 119 første ledd og tvisteloven § 22-5 første ledd. Dette innebærer at også utvalgets forslag til rettssikkerhetsgarantier knyttet til unntaksbestemmelser i særlovgivningen, blant annet forslaget om rapportering etter hvitvaskingsloven via et eget selvregulerende organ, ikke vurderes i denne proposisjonen.»

Når opplysninger nevnt i strpl. § 119 første ledd og tvl. § 22-5 første ledd ved forslaget gjøres tilgjengelige for bankenes ansatte, er det betenkelig at misbruksfaren verken er omtalt eller vurdert i høringsnotatet. 

Høringsnotatet gir inntrykk av at et av formålene med plikten til å opprette separate klientbankkonti i klientens navn, er å ta hensyn til det offentliges behov for kontroll, blant annet når det gjelder beskatning og avgiftsfastsettelse, til tross for advokatenes allerede eksisterende opplysningsplikt om transaksjoner på klientbankkonti i skatteforvaltningsloven § 10-2 andre ledd. Hvis det er tilfellet, forutsetter det at opplysningene skal flyte videre fra bankens medarbeidere til det offentlige. Idet advl. § 33 er til hinder for dette, er det uklart for oss hvordan slik viderebringelse skal skje – og hvilke prosessuelle garantier som skal gjelde.

Avslutningsvis bemerkes at en ordning med separate klientbankkonti for hver klient i seg selv – uten at de også skal opprettes i klientens navn – ikke vil utgjøre et inngrep i rettigheten etter EMK artikkel 8. Slike separate klientbankkonti kunne i utgangspunktet latt seg navne med andre entydige angivelser som for eksempel klientnummer. 

6.1.4 Store praktiske konsekvenser

I høringsnotatet beskrives de praktiske konsekvensene ved den foreslåtte plikten som små. Advokatforeningen har en motsatt oppfatning. Forslagets administrative og økonomiske konsekvenser beskrives i det følgende.

Hvitvaskingskontroll hos banken
Banker skal som kjent foreta kundetiltak etter hvitvaskingsloven. Kundetiltak er de tiltak som fremgår av hvvl. kap. 4. Etter hvitvaskingsforskriften § 4-8 gjelder det på nærmere bestemte vilkår unntak fra bankenes plikt til å gjennomføre kundetiltak for personer som har midler på en felles klientbankkonto. I praksis er det derfor i dag slik at bankene ikke gjennomfører noen kundekontroll av advokatenes klienter. Her bygger bankene på de vurderinger og kundetiltak som advokatene har plikt til å gjennomføre. Også der hvor det opprettes en bankkonto for en transaksjon eller en klient, anses det i dag, slik vi forstår det, i praksis som en felles klientbankkonto og det gjennomføres i de fleste tilfeller ingen særskilt kontroll av klienten.  

Dersom bankene med de nye reglene må utføre kundetiltak rettet mot klientene, vil det innebære å risikovurdere den enkelte klient, og innhente dokumentasjon hva gjelder blant annet klientens identitet og opprinnelsen til klientens midler. Dette fører til flere praktiske utfordringer. Det vil på advokatens hånd medgå tid til å skaffe til veie de opplysninger og den dokumentasjon som bankene må kreve. Bankene kan hvor det er nødvendig for å fastslå midlenes opprinnelse, blant annet spørre etter kontrakter og selvangivelser etc. Hvilken dokumentasjon som må fremlegges, vil avhenge av hvilken risiko for hvitvasking eller terrorfinansiering banken knytter til klienten. Risikoklassifiseringen vil kunne endre seg underveis, og det vil ikke helt sjeldent bli nødvendig med en lengre dialog mellom bank og advokat.

Hvor klienten er utenlandsk, vil kundetiltakene by på særskilte utfordringer idet kravene som stilles til legitimasjon og dokumentasjon, og hvordan dette er utformet i hjemlandet til klienten, ikke samsvarer med det norske systemet. 

Advokatene vil i utgangspunktet være forhindret fra å bistå bankene i dette arbeidet på grunn av taushetsplikten. Hvordan bankene likevel kan sikre etterlevelse av hvitvaskingsregelverket, vet vi ikke. 

Noen advokater har naturlig nok klienter som bankene vil måtte rubrisere som høyrisiko etter hvitvaskingsregelverket. Dette gjelder særlig advokater med strafferettsportefølje, som vil kunne ha klienter med tilknytning til økonomisk kriminalitet og terror – det er klienter som også har krav på et forsvar.

Vi antar at bankene, med sine risikovurderinger og rutiner på hvitvaskingsfeltet, vil anse det som problematisk at slike personer har midler i banken. Dette kan vanskeliggjøre, eller i ytterste konsekvens umuliggjøre, mottak av eksempelvis forskudd på salær. Nå bankene identifiserer høy risiko, må det etter hvitvaskingsloven foretas forsterkede kundetiltak. Dette vil ofte medføre krav om mer utfyllende dokumentasjon av identitet og midlenes opprinnelse. I noen sjeldne tilfeller vil det dessuten kunne oppstå situasjoner hvor bankene må avstå fra å opprette kontoen. Dette vil være tilfelle hvor klienten står på en sanksjonsliste. Dette kan vi ikke se at departementet har vurdert.

Hvor advokatforetakets (typisk foretak med strafferettsklienter) portefølje tilsier det, kan advokatforetaket som sådan også måtte bli vurdert som høyrisiko av banken, til tross for retten til ikke å bli identifisert med sine klienter etter RGA. Advokatforetaket vil da, i egenskap av å være bankens kunde, selv kunne bli underlagt forsterkede tiltak. Foretaket vil da oppleve en mer intensiv oppfølgning og kontroll fra banken, hvor det kreves mer dokumentasjon av de opplysningene som foretaket oppgir til banken i forbindelse med egen drift.

Dersom bankene må foreta hvitvaskingskontroll av advokatens klienter ved opprettelse av klientbankkonto i klientens navn, vil det medføre at det skal utføres hvitvaskingstiltak mot det rettshjelpssøkende publikum i større utstrekning enn det som ble lagt til grunn ved tilblivelsen av gjeldende hvitvaskingslov, all den tid bankene alltid er underlagt hvitvaskingsloven, mens advokatene er det i nærmere bestemte tilfeller. Hvitvaskingslovens anvendelsesområde for advokater ble til etter nøye avveininger, se for eksempel Ot.prp. nr. 72 (2002–2003). En slik virkning av forslaget vil slå ben under disse avveiningene.

I tillegg kommer at advokatene har et forbud mot rapportering i forbindelse med egentlig advokatvirksomhet etter hvvl. § 26 tredje ledd. Hvorvidt bankene rammes av det samme forbudet etter leddets andre setning om at «tilsvarende gjelder for andre rapporteringspliktige når de bistår en advokat», fremstår som et åpent spørsmål. Dette må etter vår mening sikres. 

Etter dette er det Advokatforeningens syn at dersom departementet fastholder forslaget om en plikt til å opprette separate klientbankkonti med opplysninger om klientens navn, må regelen innrettes slik at det ikke utløser en plikt for bankene til å foreta kundetiltak mot klientene. Det samme gjelder dersom departementet foreslår en plikt til å opprette separate klientkonti uten angivelse av klientens navn. En endring av hvitvaskingsforskriften § 4-8 eller en avklaring av at denne bestemmelsen også omfatter situasjoner med separate klientbankkonti, er etter Advokatforeningens syn påkrevd. Handlingsrommet vil imidlertid bero på hvordan hvitvaskingsdirektivet på dette punkt skal forstås. 

Antallet konti kan bli stort i én og samme sak 
Antallet nødvendige klientbankkonti vil kunne være i stort i én enkelt sak. 

I visse tilfeller må det opprettes konti på andre enn klienten – i tillegg til denne – og det er heller ikke uvanlig at advokaten representerer mange klienter i en og samme sak. Man kan tenke seg at advokaten representerer fire sameiere som krever erstatning eller et omtvistet vederlag fra en motpart. Det kreves et forskudd fra klientene på til sammen kr 20 000. Forskuddet skal inn på fire forskjellige bankkonti, med kr 5 000 på hver. Summen som kreves av motparten skal fordeles etter sameiebrøken. Det inngås et forlik på en rund sum, og på grunn av betingelser i forliket – eller av rene praktiske hensyn – ønsker man at motparten betaler det totale beløp til klientbankkonto hos advokaten for videre fordeling. I en slik sak er det behov for fem bankkonti. Et annet praktisk eksempel er hvor advokaten bistår selvskiftende arvinger. Også her vil antallet konti kunne bli stort.

Det tilhører heller ikke sjeldenhetene at en advokat representerer flere titalls (eller hundretalls) seksjonseiere i sak mot en utbygger, eller et tilsvarende antall grunneiere i sak om ekspropriasjon. Kanskje er det hytteeiere som er i tvist om vedlikehold av hytteveien mot grunneieren. I tillegg har man påmeldingssøksmål etter tvisteloven kapittel 35. Dersom advokatens mange klienter i saken skal forskuttere rettsgebyr, utgifter til sakkyndige meddommere eller salær, skal det etter forslaget opprettes en konto for hver klient. Antakelig vil det oppstå en fare for at nye måter å formidle pengene på, oppstår, for eksempel ved at en av klientene blir mellommann. Dette vil i sin tur muligens heller motvirke de formålene forslaget er ment å ivareta, snarere enn å ivareta dem.

Det kan i tillegg bemerkes at det kan by på noe hodebry og arbeid når det innbetalte forskuddet på rettsgebyr på alle disse kontoene skal innbetales til staten.

Det bør derfor være mulig å opprette én klientbankkonto per sak, når en advokat har flere klienter i samme sak. 

Ikke alle banker tilbyr enkle løsninger
Det er ikke alle banker som tilbyr åpning av separate klientbankkonti «ved noen få tastetrykk». Vi har forhørt oss med medlemmer og sett at det er eksempler på at opprettelse av slike konti kan være både enkelt og tidkrevende, avhengig av hvilken bank man bruker. Hvor opprettelse av klientbankkonto ikke kan skje med umiddelbar virkning, kan det forsinke arbeidet med saken med mer enn tiden det tar å opprette kontoen. Advokaten kan måtte legge saken til side, for så å komme tilbake til saken når kontonummeret er på plass, i stedet for å gjøre det hele i én operasjon.

Dette vil kunne la seg løse ved at det ikke kreves opprettet klientbankkonti i klientens navn. Da vil advokatforetaket kunne ha flere konti klare, og føre inn klientnummeret i det for eksempel forskudd på salær faktisk blir innbetalt. 

Uavhengig av bankens løsning vil det ta tid
Grunnleggende risikostyring i advokatfirmaer tilsier at ikke alle advokatene og fullmektigene har tilgang til å logge seg inn i firmaets nettbank, hvor opprettelsen av klientbankkontiene skjer. Dette er gjerne forbeholdt noen helt få i firmaet. 

Når behovet for en ny klientbankkonto melder seg, er den utførende advokaten derfor avhengig av bistand fra en som har tilgang til nettbanken. Opprettelse av ny konto må i slike tilfeller innom flere personer, og det vil kunne være vanskelig å få kontoen opprettet umiddelbart. Uavhengig av bankens løsning for opprettelse av klientbankkonto, vil dermed plikten kunne føre til at oppdrag forsinkes.

Også her vil dette kunne la seg løse ved at det ikke kreves opprettet klientbankkonti i klientens navn. Da vil advokatforetaket kunne ha flere konti klare, og føre inn klientnummeret i det for eksempel forskudd på salær faktisk blir innbetalt. 

Nye administrative byrder
I tillegg til at kontiene skal opprettes, skal riktige kontonumre påføres fakturaer, inntas i oppdragsbekreftelser, i brev til motparter og så videre. I oppdragsbekreftelser i saker med flere klienter, må det inntas en liste med kontonumre som hver enkelt klient skal bruke. Tilsvarende gjelder for andre påkrav advokaten fremsetter, om for eksempel innbetaling av forskudd til dekning av utgifter til rettsgebyr og sakkyndige, etter hvert som saken skrider frem. Advokaten vil også måtte innhente dokumentasjonen som er nødvendig for å få andre personer enn klienten registrert i banken der forskriftsutkastet krever det. Dette er nytt, i alle fall i saker som faller utenfor hvitvaskingslovens anvendelsesområde. 

Når kontoen ikke lenger skal benyttes, må den slettes. Noen ganger vil det kunne være tvil om hvorvidt tiden for sletting er inne. Et krav kan være fremsatt og kontonummeret oppgitt til den som har mottatt kravet, men det kan herske tvil om midlene noen gang vil komme.

Her vil det å ha en nedre beløpsgrense og det å ha allerede opprettede konti klare, medføre færre nye administrative byrder. 

Risiko for feil
Ved at det skal opprettes en stor mengde separate konti, øker sjansene for at det begås feil. 

Det blir mange ganger flere kontonumre å forholde seg til, og riktige numre skal oppdateres på fakturaer, oppdragsbekreftelser, i brev til motparter og så videre. Mulighetene for at det vil oppstå mange feil, både fra advokatforetakets og andre parters side, er til stede. Kostnaden forbundet med denne risikoen er ikke adressert i departementets forslag. Advokatforeningen antar at spesielt små foretak vil være utsatt for slike kostander, all den tid store firmaer (i byene) vil kunne spre kostandene på langt flere oppdrag.

Når feilene skjer, må de rettes. Pengene må overføres til riktig konto, og bilag for dette må føres.

Utenlandske klienter
Forslaget vil medføre særlig store ulemper hvor advokatene bistår utenlandske klienter. Det vises herunder til det som fremgår ovenfor, under punktet om bankenes hvitvaskingskontroll. Som eksempel nevnes arbeid med klage på avslag om arbeidstillatelse. Dette er små saker som typisk innebærer en omsetning på mellom kr 10 000 og kr 20 000. Fordi det er byrdefullt, og kanskje ikke regningssvarende å tvangsinndrive utestående salær overfor slike klienter (i utlandet), er det i disse sakene særlig stort behov for å kreve forskudd. For denne klientgruppen kreves det et nitid arbeid for å opprette en bankforbindelse. Det legges til at i tilfeller hvor klienten kommer fra land som er definert som høyrisikoland, kan utfordringene forsterkes ytterligere. 

Unødvendig merarbeid hvor innbetaling ikke kommer likevel
Ikke sjeldent vil en sak utvikle seg annerledes enn det man opprinnelig så for seg. Motparten betalte ikke erstatningen eller kjøpesummen, eller klienten innbetalte aldri forskuddet. I slike tilfeller har kontoen blitt opprettet, kontonummeret inntatt i ulike fakturaer og skriv, og må slettes – alt for ingenting.

Arbeidet med avstemmingen av klientmidlene 
Saldoen på den enkelte klientbankkonto skal etter forslaget avstemmes mot regnskap og klientansvar annenhver måned. 

Å innføre en plikt for advokaten til å opprette separate klientbankkonti for hver klient, vil medføre merarbeid i forbindelse med avstemmingene. Vi legger til grunn at regnskapsførerne til de mange advokater som ikke har slike tjenester under eget tak, vil ta høyde for dette ved prisingen av sine tjenester.

Konsekvenser for bankene
Dette vil kunne være behov for kontakt og dialog med advokatene om klientene, blant annet som ledd i undersøkelser av midlenes opprinnelse. Samtidig vil transaksjonsmønstre måtte analyseres på langt flere konti enn i dag. Vi anbefaler departementet å undersøke nærmere med banknæringen hvilke konsekvenser forslaget vil ha for bankene.

Bankgebyr
Gjennom samtalene vi har hatt med advokatene, har vi fått inntrykk av at hvorvidt opprettelse og hold av klientbankkonti er gebyrbelagt fra bankens side, varierer. Men ordningen vil uansett være sårbar for gebyrer siden bankene kan tenkes å ta gebyrer for slike tjenester i fremtiden, idet volumet i arbeidet etter det opplyste vil øke betraktelig.

Dyrere for klienten
Den økte tidsbruken til advokatene og deres kontorpersonell, samt økte utgifter til regnskapsførsel og eventuelle bankgebyrer, utgjør samlet sett kostnader som til slutt vil bli veltet over på klientene. Dette går utover publikums tilgang til advokattjenester. 

6.1.5 Forutsetninger for gjennomføring av forslaget

I tillegg til at forslaget bør justeres for å møte kravene til proporsjonalitet, jf. over om inngrepet i retten til fortrolig juridisk bistand, må forslaget også justeres for å redusere byrdene ved forslaget. Flere grep kan ivareta begge hensyn. 

For Advokatforeningen er det som nevnt noen justeringer som må gjøres for at forslaget skal kunne gjennomføres:

1. Plikten kan ikke gjelde ved mottak av forskudd på salær
2. Det må gjelde en beløpsgrense
3. Det må ikke være krav om at den separate klientbankkontoen skal opprettes i klientens navn
4. I saker med mange klienter, må det være mulig å opprette én klientbankkonto for saken.
5. Dagens bestemmelse i hvitvaskingsforskriften § 4-8 som gir unntak fra bankenes plikt til å gjennomføre kundetiltak for personer som har midler på en felles klientbankkonto, må også gjelde for separate klientbankkonti.

Bare på disse forutsetningene kan Advokatforeningen støtte et krav om separate klientbankkonti. 

1.    Plikten kan ikke gjelde ved mottak av forskudd på salær
Dersom forskudd på salær ikke lenger anses som klientmidler, vil forskuddene gå direkte til driftskonto, med full transparens. 

Forskudd på salær kreves i dag i en lang rekke saker. Vi gjør oppmerksom på at forskudd også kreves i saker som hvitvaskingsregelverket har avgrenset mot. 

Grovt sagt kan hvitvaskingslovens anvendelse for advokater sies å forutsette at advokatoppdraget omfatter en nærmere bestemt transaksjon, jf. hvvl. § 4 andre ledd bokstav c. Avgrensningen, som samsvarer med hvitvaskingsdirektivets, er i NOU 2016: 27 punkt 3.1.6 begrunnet i «hensynet til personvern, rettssikkerhetshensyn og hensynet til det særlige tillitsforhold mellom advokater og deres klienter». Det kreves i dag forskudd på salær i saker hvor disse hensynene er særlig sterke- og hvor oppdraget ikke gjelder en transaksjon. Straffesaker, saker om barn, velferdsrett og skilsmisse er eksempler. 

Ved en plikt til å oppgi klientens navn til bankens ansatte, undergraves fortrolighetsforholdet i slike saker. Innføring av en slik plikt vil således bryte med de avveininger som ligger til grunn for hvitvaskingsdirektivet og den norske hvitvaskingsloven.

I dag følger det av advokatforskriften § 3-1 første ledd andre setning at mottatt forskudd på salær er å anse som klientmidler. Advokatloven sier ikke noe om dette, sml. § 41 (2). At det i proposisjonen er uttalelser om at forskudd på salær skal være å anse som klientmidler, bør etter vårt syn – for det tilfelle at det anses nødvendig – kunne repareres ved den allerede planlagte prosessen for regelverket videre.

I høringsnotatet er tiltaket undergitt en foreløpig vurdering, og departementet har kommet til at forskudd på salær fortsatt bør regnes som klientmidler. Departementet har ved vurderingen særlig lagt vekt på at advokatenes uavhengighet vil kunne bli utfordret, idet «advokaten vil […] kunne låne penger av klienten som senere gjøres opp ved leveransen av advokattjenesten» (s. 86). 

Det redegjøres i høringsnotatet ikke for hvordan advokatens arbeid skal bli påvirket annerledes enn hvor forskuddet står på klientbankkonto og avregnes samtidig ved utstedelse av faktura for utført arbeid. Det er da vanskelig å imøtegå utsagnet.

Regler for god advokatskikk har en rekke bestemmelser som ivaretar advokatens økonomiske uavhengighet, se RGA punkt 2.1.2, 3.3.2 og 3.3.3. Ingen av dem omtaler lån fra klienter spesielt, og dette må vurderes konkret ut fra forholdene i den enkelte sak, jf. hovedregelen om uavhengighet i punkt 2.1.1. Pengelån fra klienter bør på sin side generelt frarådes fordi det kan føre til en økonomisk avhengighet av klienten. Imidlertid er det etter vårt syn ikke grunnlag for å sammenligne innbetaling av forskudd med et pengelån. 

RGA stiller krav om at forskudd ikke skal «overstige det beløpet som etter rimelig skjønn vil kunne medgå til å dekke salær og utlegg», jf. RGA punkt 3.3.4. Etterleves regelen, vil det ikke oppstå noen pengegjeld. Hvis den ikke etterleves, vil resultatet være at advokaten skylder klienten penger etter at arbeidet med saken er avsluttet. Men da er det heller ingen uavhengighet å beskytte, idet advokaten er ferdig med sitt arbeid.

Man kunne videre kanskje tenke seg at det på et tidligere tidspunkt går opp for advokaten at forskuddet er større enn det saken vil kreve, og at advokaten da kunne få et incitament til å vidløftiggjøre saken. Vi kan imidlertid ikke se at dette stiller seg annerledes enn hvor forskuddet står på klientbankkonto, eller det ikke er innbetalt noe forskudd.

Det skal generelt bemerkes at det ikke er uvanlig at advokatens uavhengighet står i et spenningsforhold til økonomiske interesser, slik som inntjeningskrav og lignende, men likevel slik at dette anses for å være innenfor det akseptable. 

Departementet viser videre til at den økonomiske risikoen for manglende leveranse overføres til klienten dersom forskudd ikke lenger anses som klientmidler. Dette ville i så fall ikke være oppsiktsvekkende, idet løsningen vil være i tråd med det som aksepteres for andre tjenester, som for eksempel konsulenttjenester og håndverkertjenester. 

Vi antar for øvrig at det blant øvrige bransjer er få ordninger hvor man kostnadsfritt kan klage på tjenesteyterens vederlag og få en avgjørelse som er tvangsgrunnlag for utlegg, jf. advl. § 57 andre og fjerde ledd. Denne ordningen løser etter Advokatforeningens syn de eventuelle betenkeligheter som måtte gjenstå.

Dersom departementet, til tross for ovenstående, finner det ønskelig å fortsatt anse forskudd som klientmidler, mener vi at forskudd i det minste må kunne gå til en felles klientbankkonto. 

2.    Det må gjelde en beløpsgrense
I tillegg til at forskudd på salær ikke lenger anses som klientmidler, må det innføres en beløpsgrense, slik at man for mindre beløp kan benytte felles klientbankkonto.

I høringsnotatet avvises en slik løsning. Det vises til disse begrunnelsene:
a.    Ulempene er relativt små, kontiene vil være klare til bruk umiddelbart
b.    Klientens behov for innsyn og kontroll med egne midler
c.    Hensynet til fortrolighet
d.    Vanskelig å spore pengestrømmer – gjelder også for mindre beløp

Til a: Advokatforeningen er ikke enig i at ulempene er relativt små og at kontiene vil være tilgjengelige umiddelbart, jf. ovenfor. Dersom forslaget om at kontoen må opprettes i klientens/betalerens navn medfører at det etter hvitvaskingsreglene kreves at bankene må foreta kundetiltak overfor klienten/betaleren, er umiddelbarhet dessuten en umulighet. 

Til b: Separate klientbankkonti opprettet i klientens navn, gir ikke andre enn advokaten tilgang til å se bevegelser på kontoen i banken. Selv om advokatforetaket oppretter en konto i både advokatforetakets og klientens navn, er det fremdeles bare advokatforetaket som vil være såkalt kontoeier av klientbankkontoen. Bankene tillater bare én kontoeier, og det vil derfor bare være nærmere angitte personer i advokatfortaket som vil kunne logge seg inn for å se bevegelsene på kontoen, og som vil kunne ta penger ut av kontoen. Oversikt må fortsatt gis av advokaten som i dag. Det er derfor ikke riktig at separate klientbankkonti gir klienten mer innsyn og kontroll med egne midler.

Til c: Fortrolighetshensynet ivaretas i dag, og det finnes regler for myndighetenes kontroll, tilsyn og etterforsking som skal sikre dette. En plikt til å opprette klientbankkonto i klientens navn, medfører derimot inngrep i klientens fortrolighetsrett, som vist ovenfor. 

Til d: Først må det sies at manglende sporbarhet ved store beløp, er et større problem enn manglende sporbarhet ved små beløp. 

Når det er ulemper knyttet til tiltak som skal sikre slike kontrollhensyn, har samfunnet i andre tilfeller lagt til grunn at det ikke er god ressursutnyttelse å favne om alt. I hvitvaskingslovens generelle regler om når tiltak skal treffes overfor personer som ikke er kunder hos en virksomhet som er underlagt hvitvaskingsloven, er grensen satt til kr 100 000, jf. hvvl. § 10 første ledd bokstav b nr. 1. Som det fremgår av nr. 2 og 3 samme sted, er det unntak fra denne hovedregelen, da med lavere beløp, i situasjoner som blant annet gjelder virtuell valuta og plassering av veddemål og utbetaling av gevinst hos spilltilbydere. Man har altså akseptert at det til og med for veddemål og betting ikke er hensiktsmessig å favne om alt. I samme lov er det videre satt et tak for hvor stort kontantbeløp forhandlere av gjenstander kan motta. Dette er på kr 40 000, jf. hvvl. § 5.

For det andre er det allerede i dag hjemmel for skattemyndighetene til å få de samme opplysningene om transaksjoner på klientbankkonti som den ville fått ved å se i banken, jf. skatteforvaltningsloven § 10-2 andre ledd. Hvorvidt myndighetene ved løsningen som følger av forskriftsutkastet overhode skulle få innsyn direkte hos bankene i transaksjoner som er knyttet til egentlig advokatvirksomhet, fremstår også tvilsomt, all den tid advl. § 33 synes å hindre dette. Vi kan med andre ord ikke se hvordan forslaget skal kunne gjøre det enklere å spore pengestrømmer.

For det tredje ligger det i advokatrollen en plikt til å hindre at økonomisk kriminalitet begås. De skal ikke under noen omstendighet gjennomføre oppdrag hvor advokaten har mistanke om at oppdraget medfører en transaksjon som vil medføre hvitvasking av penger. Noe annet er dessuten straffbart. De skal også søke å få klienten til å avstå fra slike transaksjoner, jf. RGA punkt 3.1.8. Denne plikten går foran avsløringsforbudet i hvvl. § 28 første ledd, jf. syvende ledd. Videre skal advokatene i tråd med hvitvaskingsloven gjennomføre kundetiltak, herunder blant annet fastslå midlenes opprinnelse. Dette gjelder uavhengig av om det innføres en beløpsgrense eller ikke.

For det fjerde, når høringsnotatet benytter ordet «pengestrømmer» om små beløp, synes det i dette å ligge en henvisning til at man kan sette det hele i system ved å dele opp beløpene slik at én stor sum kan gå under radaren og på den måten sikre at midler kan skjules. Et slikt opplegg vil forutsette et forbrytersk sinn hos advokaten, og mistenkes hen for dette vil unntaket fra beslagsforbudet i strpl. § 204 andre ledd komme til anvendelse, i tillegg til at skattemyndighetenes rett til innsyn i transaksjonene etter skatteforvaltningsloven, generelt vil gjelde. Advokaten vil også kunne straffes. Vi antar at det ligger i kriminalitetens natur at regler brytes, uansett hvordan reglene er utformet. Slike useriøse aktører må i stedet avsløres og kastes ut av bransjen med mer målrettede midler enn å ramme alle advokater med et regelverk som unødig pålegger dem byrder.

Etter dette er det Advokatforeningens oppfatning at fordelene ved å ha en beløpsgrense klart overstiger ulempene ved ikke å ha det. Det er rett og slett vanskelig å forstå hvorfor det ikke skal gjelde en beløpsgrense. 

Advokatforeningen mener at en beløpsgrense på kr 1 000 000 er passende. En slik grense vil i stor grad avhjelpe problemene som er beskrevet ovenfor, om kravet til proporsjonalitet ved inngrep i retten til fortrolig juridisk bistand og de store praktiske konsekvensene en plikt til å opprette separate klientbankkonti vil ha. Advokatforeningen tok i forbindelse med høringen av forslaget om å innføre en opplysningsplikt om transaksjoner på klientbankkonti i den daværende ligningsloven (nå skatteforvaltningsloven § 10-2), til orde for en beløpsgrense på kr 250 000. I lys av ny kunnskap om konsekvensene av en slik plikt, mener vi i dag at dette var for lavt.

Beløpsgrensen må etter Advokatforeningens syn uansett ikke settes lavere enn kr 100 000, som er mønsteret i hovedregelen i hvvl. § § 10 første ledd bokstav b nr. 1, som setter grensen for når det skal gjennomføres kundetiltak overfor personer man ikke har et kundeforhold til. En slik grense vil ikke i like stor grad avhjelpe problemene, men vil i gi en viss sammenheng i regelverket.

3.    Det må ikke være krav om at den separate klientbankkontoen skal opprettes i klientens navn
Dersom ordningen blir at det skal opprettes separate klientbankkonti for hver klient uten at denne også skal opprettes i klientens navn, vil det medføre at det ikke gjøres inngrep i innbyggernes rett til fortrolig juridisk bistand. Samtidig vil ordningen være enklere å praktisere.

Da vil advokatene kunne ha ferdigopprettede klientbankkonti klare fra før, og tilordne dem til klientene ved behov. Kontoene kan så fortløpende navnes med en identifiserende betegnelse i nettbanken, som for eksempel klientnummer. 

Hvis man legger høringsnotatets resonnement til grunn hva gjelder hvilke positive virkninger en ordning med separate klientbankkonti skal gi, vil en slik ordning føre svært langt på vei, og oppnå de samme formålene, samtidig som man unngår inngrep i klientenes rett til konfidensiell rettslig bistand. 

Dette viser at forskriftsforslaget, slik det nå foreligger, ikke oppfyller proporsjonalitetskravet, herunder nødvendighetskriteriet i EMK artikkel 8.

4.    I saker med mange klienter, må det være mulig å opprette én klientbankkonto for saken
Som det fremgår av punkt 6.1.4 ovenfor, kan antallet klientbankkonti etter forslaget bli svært stort i én og samme sak. Det er ikke uvanlig med flere titalls klienter i en sak. Ved påmeldingssøksmål etter tvisteloven kapittel 35, vil antallet kunne være det mangedobbelte av dette. Dette vil som vist medføre store praktiske problemer.

Etter Advokatforeningens syn må det, hvor advokaten representerer flere klienter i en sak, være tilstrekkelig at det opprettes én klientbankkonto for saken. Den administrative gevinsten ved dette vil være stor idet man unngår de særskilte problemene flere klientbankkonti i én sak medfører. Samtidig vil man unngå omgåelsesløsninger, hvor for eksempel en av klientene opptrer som mellommann.

5.    Dagens bestemmelse i hvitvaskingsforskriften § 4-8 som gir unntak fra bankenes plikt til å gjennomføre kundetiltak for personer som har midler på en felles klientbankkonto, må også gjelde for separate klientbankkonti.
For at en plikt til å opprette separate klientbankkonti skal være gjennomførbar, kan ikke bankene ha plikt til å identifisere og bekrefte identiteten til klientene. Se nærmere omtale i punkt 6.1.4 under overskriften Hvitvaskingskontroll hos banken. Det må derfor klargjøres at unntaket i hvitvaskingsforskriften § 4-8 også gjelder hvor midlene på kontoen bare har midler fra én person. Etter vårt syn er det ikke nødvendig med endringer i hvitvaskingsforskriften. En klargjøring i forarbeidene vil være nok.

Det må uansett være adgang til å benytte felles klientbankkonto 
Ikke helt upraktisk, kan det være forhold rundt klienten som gjør at det ikke kan opprettes klientbankkonto i dennes navn på grunn av kravene bankene må stille. Flyktninger med usikker identitet og ukjent oppholdssted er ett eksempel. Disse kan blant annet motta erstatninger, eller betale forskudd på salær og utlegg.

For å kunne håndtere slike tilfeller må det være anledning til å bruke felles klientbankkonto på nærmere vilkår.

Øvrige merknader til forskriftsutkastet
Vi leser forslaget slik at kravet til separat klientbankkonto gjelder per klient. Dersom advokaten har flere saker for samme klient, er det tilstrekkelig med én klientbankkonto. Dette bør tydeliggjøres. I tillegg bemerkes det at det vil være advokatforetaket som vil være kontoeier, og ikke «advokaten», slik det nå står i forskriftsutkastet.  

6.2 Øvrige regler om klientmidler

Advokatforeningen har ikke merknader til de øvrige reglene om klientmidler, som i det vesentligste viderefører gjeldende rett. Forslaget om at avstemming av klientmidlene skal skje annenhver måned, støttes.

7  Regnskaps- og revisjonsplikt

Det er i høringsnotatet lagt opp til at gjeldende regler om regnskaps- og revisjonsplikt, i det vesentligste videreføres. Dette støttes av Advokatforeningen.

Plikten til å melde fra til tilsynet om hvem som er revisor, tas bort ved den nye forskriften. Idet Tilsynsrådet har uttalt at de kan forholde seg til det som fremgår av Enhetsregisteret, støttes dette.

8  Advokattilsynet

8.1  Advokatregister og advokatfullmektigregister

Departementet ber om høringsinstansenes innspill til når en tidligere advokat bør slettes fra advokatregisteret, og særlig om behovet for å lagre slike opplysninger. Forslaget i utkastet § 50 første ledd tredje punktum går ut på at opplysninger om den som tidligere har vært advokat skal slettes fra advokatregisteret fem år etter at advokatbevillingen opphørte. Tilsvarende gjelder for advokatfullmektigregisteret. 

Hensynet til det rettssøkende publikum, som advokatregisteret og advokatfullmektigregisteret skal ivareta, tilsier at også den som tidligere har vært advokat er søkbar i registeret. Slik informasjon kan være nyttig for en som for eksempel ønsker å klage på en tidligere advokat eller reise erstatningskrav mot tidligere advokat. Samtidig er det viktig at slike opplysninger ikke lagres lengre enn det som er nødvendig. Advokatforeningen foreslår at fristen for å slette slike opplysninger settes til tre år fra opphør i stedet for fem år. En treårsfrist harmonerer godt med fristen for å slette opplysninger om at en advokat eller advokatfullmektig er ilagt mer enn én disiplinærreaksjon, jf. advl. § 50 tredje ledd og § 51 annet ledd, og vil dessuten passe godt med den absolutte foreldelsesfristen for klager, jf. advl. § 56 tredje ledd tredje setning.

Videre er Advokatforeningen positiv til forslaget om å forskriftsfeste at disiplinærreaksjoner som skal registreres i advokatregisteret og advokatfullmektigregisteret registreres uten ugrunnet opphold etter at avgjørelsen foreligger, jf. utkastet § 50 annet ledd første punktum. Bestemmelsen må ses i sammenheng med utkastet § 58 første ledd, som pålegger Advokatnemnda å dele en fellende disiplinæravgjørelse med Advokattilsynet «uten ugrunnet opphold etter at den er avsagt», se punkt 10.1 nedenfor.

Advokatforeningen støtter også forslaget om at det skal fremgå av registeret hvis det er reist søksmål om gyldigheten av disiplinærvedtaket, dog med mulighet for Advokatnemnda å beslutte utsatt registrering i slike tilfeller. 

9  Advokatnemnda

9.1 Generelt

Advokatforeningen stiller seg – med unntak av valg av forvaltningsloven som bakgrunnsrett for disiplinærsakene – i all hovedsak bak forslaget til forskriftsbestemmelser som gjelder Advokatnemnda. Utkastet inneholder viktige saksbehandlingsregler, og generelt synes vi at departementet har lagt seg på et hensiktsmessig detaljnivå. 

9.2  Forvaltningslovens anvendelse

Det fremgår av høringsnotatet punkt 11.4.2 at utgangspunktet er at forvaltningsloven og offentleglova skal gjelde for Advokatnemndas virksomhet. Advokatforeningen mener fortsatt at dette er svært betenkelig, både av prinsipiell og av praktisk art. Etter gjeldende rett får forvaltningsloven ikke anvendelse på Disiplinærnemndens virksomhet med mindre det er særskilt bestemt. 

Advokatnemndas oppgave i disiplinærsakene er å løse tvister mellom dem som har benyttet seg av advokattjenester og advokaten som har utført dem – en rolle nokså lik domstolenes rolle i sivile tvister. Å la tvisteloven utgjøre bakgrunnsretten for Advokatnemndas virksomhet i forbindelse med disiplinærsakene ville etter vårt syn gi et bedre tilpasset regelverk. 

Den viktigste innvendingen mot den valgte løsning i advokatloven er av prinsipiell art. Behandling av klager mot advokater stiller strenge krav til uavhengighet. At organet som avgjør klager mot advokater tas ut av gruppen som er nevnt i fvl. § 4 bokstav b (forvaltningsorganer som avgjør saker etter rettspleielovene, herunder domstolloven) og plasseres i forvaltningsloven, gir imidlertid ikke et signal om styrket uavhengighet i tråd med advokatlovens intensjon, snarere tvert imot. 

Av mer praktisk art kan det innvendes at det er en fare for at forvaltningsloven kan være til hinder for ønskede løsninger i advokatforskriften. Årsaken er, som departementet selv uttaler i Prop. 214 L (2020–2021) punkt 21.4.1, at «Advokatnemndas rolle som disiplinærmyndighet kan ikke anses som tradisjonell forvaltningsvirksomhet». Blant annet gjelder disposisjonsprinsippet – det er partene som råder over tvistegjenstanden. Og det er partene selv som opplyser saken for nemnden gjennom kontradiktorisk behandling. I tillegg nevnes at nemnda er et kollegialt organ, som i en viss 
utstrekning fordrer regler som ikke er å finne i forvaltningsloven, og som reiser særegne spørsmål, slik Forvaltningslovutvalget påpekte i sin NOU. 

Det vises for øvrig til at det er gjort unntak fra forvaltningsloven for blant annet Skatteklagenemnda, jf. skatteforvaltningsloven § 1-3 og for Trygderetten, jf. trygderettsloven § 37.

9.3  Unntak fra forvaltningsloven

Etter vårt syn er det flere bestemmelser i forvaltningsloven som ikke egner seg for Advokatnemndas behandling av disiplinærsaker. Dersom forvaltningsloven skal gjelde for Advokatnemnda, bør det derfor gjøres unntak fra disse bestemmelsene, slik det er gjort unntak fra fvl. § 17 første ledd første punktum i advl. § 57 femte ledd. 

Det gjelder for det første § 19 om innskrenket adgang til visse slags opplysninger i forvaltningsloven kapitel IV om saksforberedelse ved enkeltvedtak. Bestemmelsen passer ikke inn i Advokatnemndas behandling av disiplinærsaker da det er partene i saken som er ansvarlig for å opplyse den. Advokatnemndas sekretariat vil sørge for at partenes innlegg blir oversendt til motparten. Partene vil være kjent med den annen parts rett til innsyn og må selv foreta en vurdering av hvilke opplysninger som de ønsker å legge frem i saken, med den følge at de blir kjent for motparten. Dersom opplysninger legges frem, vil det i praksis ikke være mulig for sekretariatet å kontrollere om opplysningene kunne ha vært unntatt fra partsoffentlighet i medhold av fvl. § 19. Det må derfor gjøres unntak fra denne bestemmelsen i disiplinærsaker. Det innebærer at partene ikke kan nektes innsyn i opplysninger om partens helse og forhold til personer som står han eller henne nær (§ 19 første ledd bokstav d) og heller ikke i opplysninger som gjelder en annen persons helseforhold (§ 19 andre ledd bokstav a). Hjemmelen til å kunne fastsette et unntak som foreslått er fvl. § 19 tredje ledd.

For det andre må det gjøres unntak fra fvl. § 25 annet ledd siste punktum om innholdet i vedtakets begrunnelse. § 25 annet ledd har følgende ordlyd:

«I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere fremstillingen tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av fremstillingen.» 

Partene i en disiplinærsak har fullt innsyn i sakens dokumenter til enhver tid via portalen Advokatklageordningen. Det vil derfor være hensiktsmessig å gjøre unntak fra denne bestemmelsen i forvaltningsloven.

For det tredje må det gjøres unntak fra fvl. § 27 andre ledd som lyder:

«I saker der begrunnelsen etter § 24 skal gis samtidig med vedtaket, bør grunnene gjengis i underretningen. Der dette på grunn av særlige forhold ikke kan gjennomføres, og likeledes der partene kan kreve grunngiing etter § 24 annet ledd, skal det i underretningen isteden gis opplysning om på hvilken måte partene kan bli kjent med begrunnelsen.»

Vi vurderer bestemmelsen å være overflødig ettersom Advokatnemndas avgjørelse også vil inneholde begrunnelsen. I forbindelse med at partene blir underrettet om avgjørelsen, vil de også få tilgang til den, med begrunnelse. Å la fvl. § 27 andre ledd gjelde, vil dermed medføre unødvendig ekstraarbeid.

Til slutt mener vi at det bør gjøres unntak fra fvl. § 35 om omgjøring, se punkt 9.9 nedenfor. 

9.4  Innsyn

Offentleglova får som utgangspunkt anvendelse på saker som behandles av Advokatnemnda. For disiplinærsakene kan det være behov for enkelte særregler, og Advokatforeningen foreslår en forskriftshjemmel om allmenhetens rett til innsyn i Advokatnemndas saker. Det bør i bestemmelsen slås fast at Advokatnemndas avgjørelser i disiplinærsaker er offentlig tilgjengelige med de begrensninger som følger av fvl. §§ 13-13e. Advokatnemnda kan gi nærmere retningslinjer for hvordan disiplinæravgjørelsene gjøres offentlige, slik Disiplinærnemnden har i dag. 

Opplysninger som er omfattet av advokatens taushetsplikt etter advl. § 32, herunder informasjon som kan identifisere klienten, må anonymiseres før avgjørelsen gjøres offentlig tilgjengelig. De øvrige dokumentene i en disiplinærsak kan ikke være omfattet av retten til innsyn etter offentleglova. For Advokatnemndas øvrige saker vil reglene i offentleglova gjelde. 

9.5 Oppnevning og sammensetning av Advokatnemnda 

Departementet foreslår at koordineringsoppgaven i forbindelse med oppnevning av medlemmer og varamedlemmer til Advokatnemnda legges til Advokattilsynets administrasjon. Advokatforeningen støtter forslaget og departementets begrunnelse for dette. 

9.6  Advokatnemndas sekretariat og delegering av nemndas myndighet 

Vi slutter oss til departementets forslag om å forskriftsfeste at Advokatnemndas sekretariatsfunksjon utføres av Advokatforeningen og viser til at en tilsvarende bestemmelse er å finne i advokatforskriften 1996 § 5-1 siste ledd. 

Advokatforeningen er også enig i departementets forslag til delegasjonshjemmel i utkastet § 54. Den foreslåtte delegasjonshjemmelen trekker opp rammene for delegasjonsadgangen og overlater den nærmere vurderingen til Advokatnemnda. Adgang til å delegere avgjørelsesmyndighet er helt avgjørende for en velfungerende advokatnemnd og en hensiktsmessig og effektiv saksbehandling. Etter dagens regelverk kan Disiplinærnemndens leder alene treffe avgjørelse om avvisning av klager og avgjøre klager som er åpenbart grunnløse, jf. advokatforskriften 1996 § 5-5 første ledd annet punkt. Utkastet § 54 utvider kretsen av personer som kan få delegert avgjørelsesmyndighet ved å inkludere Advokatnemndas sekretariat, noe vi ser på som svært praktisk og som kan bidra til en positiv avlastning av nemndens medlemmer. 

9.7 Ytterligere krav til disiplinærklagen 

Departementet ber om høringsinstansenes innspill til forslaget om å gi Advokatnemnda adgang til å begrense partenes dokumentasjon i en disiplinærsak, samt kreve at partene inngir et innlegg som oppsummerer disiplinærklagen og partenes anførsler, som er inntatt i utkastets § 56 annet og tredje ledd. 

Advokatforeningen er positiv til begge forslagene. Som departementet skriver, inneholder enkelte disiplinærsaker store mengder dokumentasjon og anførsler. Mengden dokumentasjon som partene fremlegger kan i enkelte saker være omfattende, uten adgang for Disiplinærnemnden til å begrense omfanget. Dette gjelder både antall vedlegg til partenes innlegg, men særlig antall innlegg som partene ønsker å inngi i saken. En hjemmel som gjør det mulig å begrense mengden dokumentasjon fra partene ut fra en forholdsmessighetsvurdering avhengig av disiplinærsakens betydning, vil kunne sikre at klagebehandlingen ikke blir for vidløftig. 

Det samme gjelder en hjemmel til å kunne be om et avsluttende innlegg fra partene som oppsummerer disiplinærsaken og deres anførsler. Dette vil kunne være aktuelt i større saker med mye dokumentasjon. Som sekretariat for Disiplinærnemnden ser vi i dag en trend i retning av mer komplekse disiplinærsaker og mer omfattende dokumentasjon. Det er grunn til å tro at denne trenden vil fortsette, og at disiplinærsakene vil bli enda mer sammensatte ettersom man i advokatloven åpner opp for at Advokatnemnda kan gi disiplinær kritikk til «et advokatforetak eller en organisasjon eller enhet med organisasjonsadvokater», i tillegg til advokater og advokatfullmektiger, jf. advl. § 57 første ledd. 

9.8 Behandling av klagesaker og disiplinærsaker

Departementet foreslår saksbehandlingsregler for Advokatnemnda i utkastet § 55. Til disse har Advokatforeningen ingen merknader og støtter forslaget fullt ut. 

9.9 Gjenåpning, retting og omgjøring av disiplinærsaker

Departementet slår fast i høringsnotatet at forvaltningslovens regler om omgjøring av vedtak etter § 35 skal gjelde for Advokatnemndas avgjørelser, også disiplinærsakene. Dersom vilkårene for omgjøring ikke er oppfylt, kan det foreligge et behov for å gjenåpne disiplinærsaken. Regler om gjenåpning av disiplinærsaker er foreslått i forskriftens § 57.

Etter Advokatforeningens oppfatning passer ikke forvaltningslovens regler om omgjøring for Advokatnemndas oppgaver i disiplinærsaker. Advokatnemnda skal her løse tvister mellom to parter – som regel den som har benyttet seg av advokattjenester og advokaten som har utført dem. Det kan følgelig trekkes en parallell mellom Advokatnemndas oppgaver i disiplinærsaker og domstolens oppgaver i sivile saker. I sivile tvister for domstolene er det ikke omgjøringsadgang. I dag gjelder det ikke regler om omgjøring for Disiplinærnemnden, og vår erfaring er at dette har fungert fullt ut tilfredsstillende. 

For at vilkårene i fvl. § 35 om omgjøring skal være oppfylt, må endringen ikke være «til skade» for noen som avgjørelsen retter seg mot eller direkte tilgodeser. Disiplinærsakene er partsstyrte, og en endring av avgjørelsen vil alltid være til skade for en av partene. Det er derfor tvilsomt om vilkårene for å omgjøre en avgjørelse i praksis vil være oppfylt. Like fullt vil alle anmodninger om omgjøring måtte saksbehandles på adekvat måte, og det er en risiko for at dette kan bli svært ressurskrevende. Advokatforeningen er bekymret for «unødige omgjøringsbegjæringer» fra parter som er misfornøyd med Advokatnemndas avgjørelse, og foreslår at det gjøres unntak fra fvl. § 35, slik man har laget rom for disposisjonsprinsippet i disiplinærsakene ved å gjøre unntak fra fvl. § 17 første ledd første punktum i advl. § 57 femte ledd.  

Når det gjelder departementets forslag om gjenåpning av disiplinærsaker, er dette langt på vei en videreføring av gjeldende rett. Departementet foreslår i tillegg at det gis regler om begrensninger i retten til å begjære gjenåpning for avgjørelser som avviser en sak. Advokatforeningen er i positiv til dette. 

I tillegg foreslår Advokatforeningen at det inntas en bestemmelse i forskriften som gir adgang til å rette en avgjørelse av Advokatnemnda som på grunn av skrive- eller regnefeil, misforståelse, forglemmelse eller lignende klar feil har fått en utforming som ikke stemte med Advokatnemndas mening. En slik adgang har Disiplinærnemnden i dag, en praksis som er hentet fra tvisteloven § 19-8. Konkurranseklagenemnda har en tilsvarende hjemmel i konkurranseloven § 40. 

Reglene om gjenåpning og retting vil etter vårt syn samlet sett dekke behovet for å «omgjøre» avgjørelsene i disiplinærsakene på en tilstrekkelig måte.

9.10  Finansiering av Advokatnemnda

Advokatforeningen støtter departementets forslag i utkastet § 16 om advokaters bidrag til Advokattilsynet og Advokatnemnda. Forslaget er langt på vei en videreføring av dagens ordning, som etter Advokatforeningens syn fungerer godt. For å sikre Advokatnemndas uavhengighet, er det viktig at forslag til bidragets størrelse kommer fra organet selv. Som departementet selv påpeker i punkt 11.6.3 i høringsnotatet, har departementet som hovedregel fulgt forslagene fra Disiplinærnemnden i dagens system. En slik praksis bør fortsette etter at advokatloven trer i kraft. Det vil være Advokatnemnda som vil være nærmest til å vurdere hvilke utgifter som vil påløpe til gjennomføring av disiplinærordningen. En vesentlig del av disse utgiftene vil være utgifter knyttet til nemndas sekretariat. En annen viktig utgift vil være godtgjøring til medlemmene av Advokatnemnda, jf. utkastet § 53 annet ledd tredje ledd.  

Advokatforeningen mener at det er hensiktsmessig at det er Advokattilsynet som har ansvaret for innkreving av det totale bidraget fra advokatene, herunder fastsette og eventuelt inndrive gebyr ved forsinket betaling av bidrag. Det vil også være en videreføring av dagens ordning for innkreving av gebyr til Disiplinærnemnden. Det vises for øvrig til våre merknader under punkt 14 om økonomiske og administrative konsekvenser. 

10 Saksbehandlingsregler

10.1 Advokattilsynets og Advokatnemndas adgang til å dele taushetsbelagte opplysninger 

Departementet foreslår i utkastet § 58 tredje ledd at Advokatnemnda på eget initiativ kan dele opplysninger med Advokattilsynet. En tilsvarende delingshjemmel foreslås for Advokattilsynet i § 51 første ledd. Departementet ber om høringsinstansenes innspill til behovet for denne delingshjemmelen. 

Advokatforeningen er positiv til forslaget i utkastet § 51 første ledd og § 58 tredje ledd. Forslaget er en videreføring av advokatforskriften 1996 § 4-8 fjerde ledd og § 5-9 annet ledd, som benyttes i dagens ordning og som etter vårt syn fungerer godt. En god informasjonsflyt mellom Advokatnemnda og Advokattilsynet er helt avgjørende for et velfungerende tilsyns- og disiplinærsystem. 

Et illustrerende eksempel er Advokatnemndas behov for tilgang til oppdaterte opplysninger om alle advokater, advokatfullmektiger, advokatforetak m.m. til enhver tid. Det er Advokattilsynet som vil få disse opplysningene i forbindelse med at advokater får bevilling og advokatfullmektiger får autorisasjon, og de spiller en sentral rolle i administrasjonen av Advokatklageordningen. Det er derfor nødvendig at Advokattilsynet gjør denne informasjonen tilgjengelig for Advokatnemnda digitalt, og at det gjøres på en praktisk og effektiv måte. 

Advokatforeningen støtter departementets forslag om å innføre en plikt for Advokatnemnda til rutinemessig å dele alle fellende disiplinæravgjørelser med Advokattilsynet uten ugrunnet opphold etter at de er avsagt, inntatt i utkastet § 58 første ledd. Deling av slike opplysninger er også nødvendig av hensyn til advokatregisteret og advokatfullmektigregisteret, som skal inneholde opplysninger om at en advokat er ilagt mer enn én disiplinærreaksjon. Hver registrering skal slettes etter tre år. Advokatnemndas fellende avgjørelse om disiplinær kritikk bør sendes til Advokattilsynet uavhengig av om avgjørelsen skal registreres i advokatregisteret eller advokatfullmektigregisteret etter reglene i advl. § 50 tredje ledd og § 51 andre ledd eller ikke. Det må være Advokattilsynets ansvar å vurdere om en fellende avgjørelse skal registreres i registeret, og sørge for registrering der en advokat eller advokatfullmektig er ilagt mer enn én disiplinærreaksjon etter advl. § 57 første ledd. 

11  Overgangsregler i advokatloven

11.1 Tilsyns- og disiplinærordningen

Advokatforeningen støtter departementets forslag om at saker som ikke er ferdig behandlet hos Disiplinærnemnden og klagesaker som ikke er ferdig behandlet hos Advokatbevillingsnemnden når advokatloven trer i kraft, overføres til Advokatnemnda for videre behandling der. Dette vil bidra til en rask og effektiv overgang til ny disiplinærordning. Som sekretariat for Disiplinærnemnden, og etter hvert Advokatnemnda, vil vi legge til rette for at dette skjer på en god og smidig måte. 

Videre er vi positive til forslaget om at Advokatnemnda overtar håndteringen av eventuelle pågående søksmål over Disiplinærnemndens vedtak. 

Vi er også positive til departementets forslag om at Advokatnemnda i tillegg skal håndtere eventuelle pågående søksmål om gyldigheten av vedtak fra Advokatbevillingsnemnden, da Advokatnemnda vil behandle klager på slike vedtak i fremtiden.. De fleste søksmål mot Advokatbevillingsnemnden gjelder gyldighet av vedtak om tap av bevilling. Ifølge Advokatbevillingsnemndens årsrapporter har det blitt reist 2-3 søksmål i året mot nemnden de siste årene. Vi antar at de økonomiske og administrative konsekvensene ikke vil bli så store for Advokatnemnda, da vi legger til grunn at Regjeringsadvokaten fortsatt vil være prosessfullmektig i disse sakene. 

11.2 Rettshjelpere i advokatforetak 

Etter dstl. § 231 femte ledd andre setning kan personer utøve advokatvirksomhet på advokatforetakets vegne i medhold av annet enn advokatbevilling. 

Noen av disse besitter i dag eierandeler i advokatforetak. Det er ikke foreslått særlige overgangsregler for denne persongruppen. Slike personer vil etter de nye reglene om utøvelse av advokatvirksomhet i advl. § 20, vanskelig kunne oppfylle kravet til yrkesaktivitet i foretaket for å kunne fortsette å være eiere, jf. advl. § 21. Advokatforeningen savner en vurdering av dette, og viser til Advokatlovutvalgets utredning. Utvalget vurderte slike spørsmål i NOU 2015: 3 punkt 14.2.4.1.2. Utvalgets syn var at disse burde få beholde sin eierposisjon, og la til grunn at en slik overgangsregel ville ivareta hensynet til Grunnloven § 97.  

Advokatforeningen har for øvrig ikke innvendinger mot at personer som her er nevnt, men som ikke er eiere, bør kunne fortsette sin yrkesaktivitet i advokatforetaket i en overgangsperiode, jf. forslaget til § 73 nr. 4. 

12 Øvrige endringer i advokatloven

12.1 Søksmål over gyldigheten av vedtak fattet av Advokatnemnda og Advokattilsynet – advokatloven § 65 

Det følger av advl. § 65 at søksmål over gyldigheten av vedtak fattet av Advokatnemnda og Advokattilsynet må bringes inn for domstolene innen seks måneder etter at vedtaket er meddelt partene. Departementet foreslår ingen overgangsregler knyttet til innføringen av søksmålsfristen under henvisning til at slike prosessregler som hovedregel ikke rammes av tilbakevirkningsforbudet i Grunnloven § 97 og EMK artikkel 7. Advokatforeningen støtter forslaget, da en slik løsning vil bidra til en raskere og mer effektiv overgang til den nye tilsyns- og disiplinærordningen.

Advokatforeningen støtter for øvrig departementets forslag til endringer i advl. § 65.

12.2 Etterutdanning for advokatfullmektiger

Etter Advokatføringens syn bør etterutdanningskravet også omfatte advokatfullmektiger. I den grad advokatloven ikke åpner for dette, bør den endres. Vi viser til begrunnelsen i punkt 5.1.

12.3 Ikraftsetting 

Det er i høringsnotatet foreslått å endre advl. § 72 slik at kompetansen til å fastsette tidspunktet for ikraftsetting legges til Kongen i statsråd. Dette støttes.

12.4 Refusjon av utgifter ved tilsyn

I høringsnotatet foreslås det at reglene om refusjon av utgifter ved tilsyn flyttes fra forskrift til lov. Dette støttes.

Det følger i dag av advokatforskriften § 4-7 at det kan kreves refusjon «dersom utgiftene skyldes at advokaten ikke har overholdt regler som nevnt i § 4-5 første ledd». Ordlyden i forslaget til ny bestemmelse i advl. § 45 andre ledd synes å åpne for refusjon i flere tilfeller enn det dagens ordlyd gjør, ved at det ikke stilles krav om årsakssammenheng mellom regelbruddene og utgiftene. I høringsnotatet omtales det hele som en videreføring av gjeldende rett, uten at denne endringen er kommentert.

Advokatforeningen er imot en refusjonsregel, og mener at kostnadene bør dekkes gjennom de ordinære bidragsbetalingene. Årsaken til dette er at det vil bedre ivareta tilliten til tilsynsorganet. For tilsynssubjektene kan det fremstå som om det mulige refusjonskravet blir et incitament for Tilsynsrådet til ikke å slutte å lete etter feil til man har funnet noen, og også til å subsumere funn som regelbrudd i et for stort omfang. Etter det vi kjenner til, er en slik refusjonsordning fraværende under Finanstilsynets tilsynsområde.

Størrelsen på refusjonskravene varierer noe, men etter det vi erfarer er et nokså normalt krav på mellom 40 000 og 80 000 kroner. For en del advokater som driver i små foretak eller alene, kan dette være dramatiske beløp. Det er derfor viktig, for det tilfellet at det innføres en regel om refusjon, at tilsynet har anledning til å ta hensyn til virksomhetens økonomi, og etter en rimelighetsvurdering bare kreve deler av utgiftene refundert.

12.5 Innpasning av forsikringsadvokater i advokatloven

Vi viser her til fremstillingen i punkt 4.1 om de grunnleggende spørsmålene en ordning med forsikringsadvokater reiser. Med henvisning til disse, kan Advokatforeningen ikke støtte forslaget til regler om forsikringsadvokater.

I høringsnotatet del II punkt 7 omtales endringer i advokatloven som tar sikte på at de samme grunnleggende rettighetene og pliktene som gjelder for andre foretak som driver advokatvirksomhet, også skal gjelde for forsikringsforetakene. Dersom departementet går videre med opplegget som er foreslått i forskriftsutkastet § 9, er slike endringer i advokatloven etter Advokatforeningens syn nødvendige. 

Av forslaget til endring i advl. § 17 om overtredelsesgebyr, går det frem at forsikringsadvokater og forsikringsforetak som tilbyr rettshjelpsforsikring kan ilegges overtredelsesgebyr for bl.a. brudd på reglene i §§ 20 og 22. I disse bestemmelsene er det krav som retter seg mot advokatforetak. Vi antar at § 17 ikke i seg selv gir disse paragrafene anvendelse for forsikringsadvokater. 

Etter Advokatforeningens syn er det flere krav som oppstilles i disse bestemmelsene som også burde gjelde for forsikringsforetak. 

For eksempel må etter vårt syn tilsvarende regel som i advl. § 20 andre ledd gjelde. Det er ingen grunn til at virksomheten i forsikringsforetakene skal kunne «gli ut» ved at for eksempel avskiltede advokater kan bistå selskapenes kunder. 

Når advokatforetakene i § 20 tredje ledd ikke kan tilby rettslig bistand etter § 66, bør heller ikke forsikringsforetakene kunne det. Det ville i så fall utgjøre en (ytterligere) konkurransevridning, i tillegg til at en tilsvarende regel vil medføre en rendyrking av advokatvirksomheten, slik regelen er tenkt for advokatforetakenes del. 

I advl. § 22 er det gitt regler om skikkethet og hederlig vandel for eiere og personer i ledelsen i advokatforetak. Etter Advokatforeningens syn bør de samme reglene gjelde for forsikringsforetakene. Reglene er nye, og det er ikke sikkert at de krav som oppstilles vil bli praktisert likt som de lignende kravene som i dag gjelder for forsikringsforetak. Dette gjelder både terskelen for hva som medfører skikkethet og hederlig vandel, og personkretsen som omfattes av kravene. Det er ikke sikkert at en som må anses for å «delta i ledelsen» i advokatregelverkets forstand, anses som en leder etter reglene som fra før gjelder for forsikringsforetak. Vi antar at ved å innlemme forsikringsforetakene i det samme systemet som ellers gjelder for advokater, vil det gjøre det enklere for Advokattilsynet, som da vil få ett felles regelsett for sine tilsynssubjekter. Etter Advokatforeningens syn bør etter dette begge regelverk gjelde for forsikringsforetakene som tilbyr rettshjelpsforsikring og har forsikringsadvokater.

Det må etter Advokatforeningens syn dessuten tydelig fremkomme av loven at forsikringsforetaket som sådan må rette seg etter de regler som gjelder for advokatvirksomhet, herunder Regler for god advokatskikk (og ikke bare forsikringsadvokatene). Det ville være lite tilfredsstillende dersom forsikringsforetaket eksempelvis kunne henvende seg til personer som i et forsikringstilfelle har valgt en annen advokat enn de ansatte forsikringsadvokatene i forsikringsforetaket, med anbefaling om å bytte til en av forsikringsadvokatene. Forsikringsforetaket må videre opplyse om at forsikringsadvokatene og forsikringsforetaket kan klages inn for Advokatnemnda for brudd på Regler for god advokatskikk. Forsikringsforetaket må også følge reglene om advokaters fortrolighet og taushetsplikt, og ikke kreve taushetsbelagte opplysninger av advokater til personer som i forsikringstilfeller har valgt en annen advokat enn de ansatte forsikringsadvokatene i forsikringsforetaket. 

Det er etter Advokatforeningens syn også behov for regler som klargjør og eksemplifiserer hva instruksjonsforbudet i advl. § 28 vil bety spesielt for forsikringsadvokater og deres arbeidsgivere.

13 Endringer i andre lover

13.1 Prøvesak for Høyesterett

Advokatforeningen har ikke innvendinger mot forslaget om at saker med forsterket rett ikke kan benyttes som prøvesak for Høyesterett, med mindre ankeutvalget av særlige grunner gir tillatelse til det.

13.2 Adgangen til å opptre som prosessfullmektig

Til den nye bestemmelsen i domstolloven § 219 bemerkes det at ordlyden «opptre for Høyesterett» kan oppfattes noe uklar. Formuleringen kan etterlate et inntrykk av at fullmektigen ikke har anledning til å ta ut anke til Høyesterett på vegne av prinsipalen. Ei heller at fullmektigen har anledning til å påanke prosessuelle avgjørelser hvor fullmektigen selv er gitt tillatelse til å møte i lagmannsretten. Dette vil i så fall være uheldig.

14 Økonomiske og administrative konsekvenser 

14.1  Særlig om organisering av Advokatnemnda

Advokatforeningen er opptatt av at Advokatnemnda organiseres på en måte som sikrer dennes posisjon som et uavhengig forvaltningsorgan som ikke kan instrueres i utøvelsen av sin myndighet. Å organisere Advokatnemnda som en statlig virksomhet i tråd med bestemmelser om økonomistyring i staten, ville stride mot dette. Vi er derfor svært positive til valg av løsning for organisering, som ligger tett opp til dagens velfungerende organisering av Disiplinærnemnden.

14.2 Advokattilsynet

14.2.1 Advokattilsynets økonomiske uavhengighet

I Justiskomitéens merknader under behandlingen av forslaget til advokatlov ble det slått fast at advokater skal sikres institusjonell uavhengighet. I tillegg til at den enkelte advokat selv har en plikt til å opptre uavhengig, skal advokatene sikres et rammeverk som gjør at deres tilsyns- og disiplinærorganer er uavhengige. Uavhengigheten skal ikke minst gjelde i forhold til staten.

Som departementet påpekte i proposisjonen, føres det i dag offentlig tilsyn med andre yrkesgrupper, for eksempel leger, revisorer og eiendomsmeglere. Men idet «advokater står […] i en særstilling ved at de ofte representerer enkeltpersoner i et motsetningsforhold til staten», er «uavhengigheten fra staten særlig viktig». Selv om departementet la til grunn at dagens ordning ikke er en reell trussel mot advokatenes uavhengighet, mente departementet at «uavhengigheten til staten bør styrkes og reguleres tydeligere for å stå seg også i potensielle krisesituasjoner hvor advokatenes og rettssystemets uavhengighet settes på prøve».

Etter Advokatforeningens syn vil en ordning hvor størrelsen på advokatenes bidrag til Advokattilsynet legges til statsbudsjettet, svekke advokatenes institusjonelle uavhengighet.

I andre land er det vanlig at tilsyns- og disiplinærorganene finansieres gjennom advokatenes kontingent til de respektive advokatsamfunn. I Danmark fastsettes kontingenten av Advokatrådet, mens den i Sverige fastsettes av Advokatsamfundets fullmäktigemöte. At vi i Norge har en annen arv, uten obligatorisk medlemskap i en advokatforening, men med statlige organer, behøver etter vårt syn ikke medføre at selve finansieringen også må avvike fra innretningen i våre naboland.

Ved at bevilgninger gis gjennom statsbudsjettet, fører statens regler om økonomistyring til at det, sammenlignet med dagens ordning, skal føres ytterligere kontroll og styring med advokatenes tilsynsorgan. Stortinget kan spesifisere budsjettet så mye eller så lite det vil. Advokatforeningen er av den oppfatning at dette ikke er i tråd med et av formålene bak den nye advokatlovgivningen; å styrke advokatenes uavhengighet.

Dersom Advokattilsynets økonomi skal behandles i statsbudsjettet, er det Advokatforeningens syn at dette må gjøres på en måte som best mulig sikrer Advokattilsynets uavhengighet i sitt virke. Dette vil for eksempel medføre at et eventuelt tildelingsbrev bør være rimelig fritt for føringer og instrukser. 

Det vil dessuten være snakk om midler som har kommet fra bidragene. Advokattilsynet må derfor under ingen omstendighet kunne tape disse midlene – som må anses som øremerkede for Advokattilsynets virksomhet.

14.2.2 Kostnader knyttet til andre enn advokater og jurister som stiller sikkerhet

Advokattilsynet er tillagt flere oppgaver som ikke har tilknytning til personer som betaler bidrag. 

Som eksempler nevnes at Advokattilsynet skal behandle søknader om bruk av tittelen jurist fra personer med utenlandske kvalifikasjoner, jf. advl. § 67 og forskriftsutkastet § 64, og kan forby en person å yte rettslig bistand etter advl. § 66. Hvilke ressurser som vil medgå til disse oppgavene, er uklart. Det vil ikke være unaturlig at Advokattilsynet i praksis vil få rollen som et kontaktpunkt for personer som er misfornøyd med bistanden de har fått etter advl. § 66, hvilket så vidt vi kan se, ikke har vært en forutsetning under lov- og forskriftsarbeidet. Det bør derfor fremgå enten av regelverket eller ved annen informasjon at Advokattilsynet ikke skal ha denne rollen.

Det vil være urimelig at midlene fra bidragsbetalerne går til behandling av denne typen saker, som ikke bare omfatter personer som ikke betaler bidrag, men også konkurrenter av bidragsbetalerne. Slike kostander må etter Advokatforeningens syn bæres gjennom ordinære bevilgninger over statsbudsjettet.

 

 

                                                   Vennlig hilsen

Jon Wessel-Aas                                                                 Merete Smith
leder                                                                                   generalsekretær