NOU 2024: 4 "Voldtekt - et uløst samfunnsproblem"

1 Innledning

Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser. 

Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 27 lovutvalg og 13 faste utvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.

Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover. 

2  Sakens bakgrunn

Vi viser til høringen fra Justis- og beredskapsdepartementet publisert den 14. mars 2024, med høringsfrist den 14. juni 2024.

Høringen gjelder Voldtektsutvalgets utredning i NOU 2024:4 «Voldtekt – et uløst samfunnsproblem», og de tiltakene som der foreslås for å styrke arbeidet mot voldtekt.

Denne høringsuttalelsen er i hovedsak utarbeidet av Advokatforeningens bistandsadvokatutvalg (BAU) med innspill fra lovutvalget for strafferett og straffeprosess. Bistandsadvokatutvalget består av advokatene Kristin Fagerheim Hammervik (leder), Christian Lundin, Elisabeth Rød, Inger Marie Sunde, Anette Torgersen, Sverre Ulstrup, Erik Widerøe og Lina Therese Remlo. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av advokatene Berit Reiss-Andersen (leder), Frode Sulland, Ann Johnsen, Anders Brosveet, Lars Mathias Enger, Bernt Heiberg, Christian B. Hjort, Heidi Juritzen, Stian Mæland, Nicolai Skjerdal og Simen Perminow Skjønsberg.

3   Advokatforeningens kommentarer 

3.1   Innledende kommentarer

Advokatforeningen er av den overordnede oppfatningen at Voldtektsutvalgets utredning er grundig og inneholder mange viktige perspektiver angående voldtekt som et samfunnsproblem. Advokatforeningen oppfatter det som viktig at myndighetene gjennom både forskning, forebygging, støttesystemer for de som utsettes og strafferettslig forfølgning gjør en samlet innsats for å begrense både omfanget av voldtekt og belastningen på ofre for voldtekt. Advokatforeningen slutter seg til utvalgets uttalelser om at «forebygging og bekjempelse av voldtekt er en samfunnsutfordring som krever målrettet, tverrsektoriell innsats» (punkt 22.1).

Advokatforeningen vil uttrykke at tiltakene som foreslås i utredningen både hver for seg og samlet sett er viktige. Advokatforeningen vil i dette høringssvaret kommentere på de punktene som i vårt perspektiv er de sentrale, og som våre erfaringer kan bidra til underbygging av. 

I høringen kommenteres videre de forslag som Advokatforeningen ikke er enig i, eller kritisk til.

På et generelt grunnlag vil Advokatforeningen formidle at vi støtter tilnærmingen om at forebygging og bekjempelse av voldtekt må rette seg mot – og nå frem til – hele landets befolkning. Herunder støtter Advokatforeningen at det må sikres et likeverdig tilbud for den samiske befolkningen. Advokatforeningen mener også at det er av stor viktighet at det forebyggende arbeidet må ta høyde for sårbare personers særlige behov. Om sårbarhet vises til Voldtektsutvalgets beskrivelse i punkt 5.4, og Advokatforeningen slutter seg til utvalgets uttalelse om at det er «behov for et betydelig løft for å sikre mer kunnskap om sårbarhet og seksuell vold», samt uttalelsene i punkt 22.4.8. 

Advokatforeningen er enig i at «forebygging med mål om å redusere antall voldtekter, må være en hovedprioritet i arbeidet mot voldtekt» (punkt 22.3.1). 

3.2  Kommentarer til de enkelte forslagene

Pkt. 7.6.2
Voldtektsutvalget har avgrenset utredningen mot å vurdere definisjonen av voldtekt i straffeloven, hvilket er forståelig sett opp mot mandatet. Spørsmålet er dessuten tidligere utredet av Straffelovrådet i NOU 2022: 21 Strafferettslig vern av den seksuelle selvbestemmelsesretten ble sendt på høring 13. januar 2023 med høringsfrist 13. april 2023. Advokatforeningen har i denne forbindelse avgitt høringssvar om den nærmere utformingen av straffebudet, og kommenterer ikke det nærmere her. 

Kapittel 21 og punkt 22.5.14
Advokatforeningen slutter seg til utvalgets vurderinger av at innføringen av ny voldserstatningslov på en rekke punkter har innebåret en svekkelse av fornærmedes rettigheter, og at endringene har hatt som konsekvens at «voldtektsutsatte er langt dårligere stilt enn tidligere», jf. utredningen side 181. Etter Advokatforeningens syn bør loven derfor endres. 

Advokatforeningen mener at fristene for å fremsette krav/søknad om erstatning må forlenges. Advokatforeningen slutter seg til at de alminnelige foreldelsesregler som et minimum må gjelde.  
Advokatforeningen støtter også forslaget om at fornærmede må gis rett til bistandsadvokat ved søknad om voldserstatning. Vår erfaring er at det utgjør en barriere for voldtektsutsatte å håndtere søknad om voldsoffererstatning uten hjelp fra bistandsadvokat, og at dette leder til at krav/søknad ikke blir fremmet. Kombinasjonen med de korte fristene har som konsekvens at voldtektsutsatte som allerede står i en livskrise på grunn av en alvorlig krenkelse, taper rettigheter de ikke har kompetanse til å forfølge til rett tid. Et ytterligere element i dette, er at det for enkelte usatte «sitter langt inne» å søke om voldsoffererstatning i utgangspunktet. Dette knytter seg delvis til at erstatning ikke er noe de i utgangspunktet har hatt et bevisst forhold til etter det de har vært utsatt for, og delvis at noen er bekymret for at et erstatningskrav skal oppfattes som at saken for dem handler om penger. Hjelp fra bistandsadvokat vil bidra til avklaring for de utsatte omkring disse forholdene. 

Unntakshjemmelen i voldserstatningsloven § 10 for dekning av advokatutgifter innebærer liten hjelp for de som utsettes, idet Kontoret for Voldsoffererstatning ikke gir forhåndstilsagn for dekning av utgiftene. Utsatte må derfor uansett ha mulighet til/være innstilt på å dekke advokatutgiftene ved innsending av søknad og saksbehandling hos Kontoret for Voldsoffererstatning, før det ved sakens avslutning kan bes om dekning av utgiftene. Kontoret for Voldserstatning har gitt uttrykk for at hjemmelen praktiseres relativt strengt, og at dekning for advokatutgifter er gitt i et svært begrenset omfang etter lovens ikrafttredelse. 

Regelverket for fri rettshjelp avhjelper heller ikke dette. Søknad om voldserstatning er ikke lenger prioriterte saker etter rettshjelploven. Før ikrafttredelsen av voldserstatningsloven hjemlet rettshjelploven § 11 andre ledd nr. 6 fritt rettsråd med behovsprøving ved søknad eller klage i sak om voldsoffererstatning. Denne bestemmelsen ble opphevet ved ikrafttredelsen av voldserstatningsloven, og fri rettshjelp etter rettshjelploven vil derfor fordre dispensasjon fra de prioriterte sakstyper. Ved siden av hjemmelen i voldserstatningsloven § 10, vil en slik dispensasjonsadgang neppe ha noen reell betydning.  

Advokatforeningen ser det videre slik at gjerningspersonens partsstatus i saker om voldserstatning i realiteten vil føre til at en ikke ubetydelig andel av voldtektsutsatte som har rett til erstatning, vil unnlate å søke på grunn av gjerningspersonens innsynsrett. Det fremstår for Advokatforeningen som uklart hvordan innsynsretten praktiseres hos Kontoret for Voldsoffererstatning, og i hvilken grad det gjøres forsvarlige vurderinger av hvilke opplysninger gjerningspersonen gis rett til innsyn i, og ikke. Kontoret for Voldsoffererstatning har gitt uttrykk for at de arbeider med å finne løsninger/retningslinjer for praktisering av innsynsretten. Den påståtte skadevolderens innsynsrett følger av voerstl. § 7 fjerde ledd, og innsynsretten gjelder i saker hvor det ikke skal kreves regress. I sakene innsendes det ofte omfattende medisinsk og helsemessig dokumentasjon for å sannsynliggjøre skaden/skyldkravet, årsakssammenhengen og skadeomfanget/tapet. For noen utsatte vil en blottstillelse av opplysninger som vedrører deres helse og personlige situasjon oppleves som en gjentakelse av overgrepet (reviktimisering). Risikoen for dette vil i seg selv føre til at enkelte vil avstå fra å søke. 

Advokatforeningens ser det videre som problematisk at Kontoret for Voldsoffererstatning og Statens Sivilrettsforvaltning uten overprøving av de faktiske forholdene og den rettslige subsumsjonen, legger politiets koding av saken til grunn ved vurderingen av retten til erstatning. Politiets sakskoding under etterforskningen kan i noen tilfeller være upresis, og det vil ramme de utsatte urimelig hardt dersom en feil koding fra politiets side skal medføre tap av rettigheter. Bistandsadvokater har erfart at en rekke saker som anmeldes som, eller i realiteten omhandler, kroppsskade eller mishandling i nære relasjoner, kodes som kroppskrenkelse. Det samme gjelder seksuallovbrudd, som tidvis kodes etter § 297 (seksuell handling uten samtykke), også ved voldtekter. Konsekvensen av dette er at den utsatte enten kan tape sin rett på erstatning fullt ut, fordi bestemmelsen ikke gir rett til erstatning, eller at utmålingen blir svært begrenset, eksempelvis en voldtekt som kodes etter § 297. Advokatforeningen oppfatter dette som urimelig, og mener at det også på dette punktet må skje en endring.

Totalt sett gir den nye voldserstatningsloven, og praktiseringen av den, en svekkelse av utsattes rett til erstatning for voldtekt. 

Punkt 19.3.5.3.1 og 22.5.14 – Rett til bistandsadvokat før anmeldelse
Advokatforeningen ser det som viktig at retten til bistandsadvokat før anmeldelse bevares. Den veiledning utsatte kan få gjennom samtale med bistandsadvokat kan ikke ivaretas gjennom andre støtteordninger. Bistandsadvokaten kan både gi råd om den strafferettslige bedømmelsen av handlingen som beskrives, og ikke minst bidra med erfaringsbasert informasjon om gangen i en etterforskning og eventuell iretteføring av saken. Mange utsatte har også et stort utbytte av å få forklart bevisreglene og beviskravene i strafferetten, og advokater som jobber innenfor feltet er den naturlige kilden for slik veiledning. Dette henger også sammen med den svært vanlige frykten for ikke å bli trodd, og i noen tilfeller frykt for å bli anklaget for falsk anmeldelse. En andel av de utsatte har stor usikkerhet om hvorvidt det de har opplevd er en voldtekt eller ikke, og har et sterkt behov for samtaler som kan hjelpe dem å «sortere» sine tanker omkring en eventuell anmeldelse. 

Den utsatte gis en trygghet i å samtale med en advokat under taushetsplikt, som har kompetanse innenfor rettsområdet, og som ikke er ansatt i politiet. Det er Advokatforeningens oppfatning at retten til gratis advokatbistand på dette stadiet både sikrer en bedre prosess fra start ved en anmeldelse, og også sparte ressurser i de tilfeller hvor anmeldelse på grunn av rådgivningen ikke blir inngitt. Advokatforeningen vurderer det å være av stor viktighet å opprettholde dette tilbudet.

Punkt 22.2.1 – Inkorporering av Istanbulkonvensjonen
Advokatforeningen slutter seg til forslaget om at konvensjonen inkorporeres i menneskerettsloven, og er enig i den begrunnelsen som gis i utredningen. 

Punkt 22.5.3, 22.5.4, 22.5.5 og 22.5.6
Advokatforeningen slutter seg til forslagene om permanent voldtektsseksjon hos Kripos, samt egne etterforskningsenheter og påtalejurister i saker om voldtekt og seksuallovbrudd. Advokatforeningen er enig i at en god etterforskning av disse sakene fordrer fenomenforståelse og kompetanse, og at disse kvalitetene også vil ha stor betydning for fornærmedes opplevelse av etterforskningen. 

Advokatforeningen merker seg at utvalget i punkt 22.5.4 foreslår å gjennomføre en større forskingsbasert evaluering av etterforskingen av voldtektssaker. En slik undersøkelse vil kunne gi et bedre faktisk grunnlag for å vurdere om det foreligger svakheter i politi og påtalemyndighets etterforsking av voldtektssaker, og om det er behov for å endre straffeprosessuelle regler. 

For Advokatforeningen er det viktig at en slik evaluering også vurderer eventuelle endringer av det straffeprosessuelle regelverket, opp mot de rettsikkerhetsgarantier regelverket skal sikre en siktet. Så lenge den forskingsbaserte evalueringen også hensyntar dette perspektivet, er Advokatforeningen positive til en slik større gjennomgang. 

Når utvalget er kommet til at det foreligger et behov for en slik større evaluering, er det imidlertid vanskelig for Advokatforeningen å være enig i de konkrete forslagene til endringer i prosesslovgivningen. Straffeprosessloven er et resultat av en balansering av flere svært vektige hensyn, og eventuelle endringer bør vurderes samlet. Dersom departementet innhenter en større forskingsbasert evaluering, bør man avvente eventuelle endringer inntil resultatet fra evalueringen er klar. 

Når det gjelder de konkrete forslagene utvalget kommer med, er det kun et fåtall av disse som foreslår å materielt endre det nåværende regelsettet i prosesslovgivningen.

I relasjon til saksbehandlingstid under etterforskningen og i domstolene, kan Advokatforeningen tiltre at belastningen på både mistenkte/tiltalte og fornærmede taler for en rask saksbehandlingstid. Effektiviteten kan likevel ikke gå på bekostning av kvalitet og grundighet i etterforskningen, eller den nødvendige varighet på hovedforhandlingen. (Resonnementet bak det siste er at et krav om rask beramming kan utfordre tidsrammen på hovedforhandlingen, særlig i mindre domstoler).

Som et tilleggsmoment vil Advokatforeningen peke på at også bevissituasjonen i denne typen saker gjør en effektivitet i saksbehandlingen nødvendig. I mange tilfeller er saker om voldtekt bygget på forklaringene fra de involverte, og eventuelt vitner. Dersom saksbehandlingen hos politiet eller i domstolen tar lang tid, vil presisjonen i forklaringene kunne svekkes gjennom at minnet endrer seg, noe som igjen kan føre til uriktige avgjørelser. Kvaliteten på de beviser som føres for retten vil presumptivt være bedre ved en kort enn ved en lang saksbehandlingstid. Disse perspektivene gjør seg særskilt gjeldende i saker om vold og overgrep, hvor den utsattes beretning om hendelsen står som et særlig sentralt bevis. 

Advokatforeningen er likevel usikker på om utvalgets forslag om å innføre frister for berammelse av hovedforhandling for saker som gjelder voldtekt i domstolene, bør gjennomføres. Advokatforeningen er enig i at alle parter involvert i en straffesak har interesse av at hovedforhandlingen gjennomføres så raskt som mulig når tiltale er tatt ut. Hensynet til en effektiv saksgang er i dag allerede inkorporert i straffeprosessloven ved at det følger av strpl. § 275 annet ledd første punktum at saken skal berammes så raskt som mulig. 

Konsekvensene av å innlemme alle voldtektssaker som fristsaker etter § 275 annet ledd annet punktum, vil være at berammelsestidspunktet for andre straffesaker, også de alvorlige, utsettes. Etter Advokatforeningens syn er det tvilsomt om voldtektssaker skiller seg så vesentlig fra andre straffesaker, også de der det er personlige fornærmede, til å begrunne en slik prioritering. Erfaringen fra Advokatforeningen er at berammelse av voldtektssaker saker allerede prioriteres av domstolen.

Punkt 22.5.12
Utvalget foreslår videre at avhør av barn mellom 16-18 som er fornærmet i saker om seksuallovbrudd får tilbud om avhør på barnehus. Advokatforeningen har ingen prinsipielle motforestillinger mot en slik mulighet. Imidlertid er det viktig å evaluere hvilken effekt dette vil få for kapasiteten til barnehusene. Advokatforeningen savner en drøftelse av hvor mange flere avhør på barnehusene en slik regelendring vil medføre og om barnehusene vil ha kapasitet til å gjennomføre slike avhør av aldersgruppen 16-18 år uten at det går på bekostning av avhør av yngre barn. Etter Advokatforeningens syn bør fremdeles avhør av yngre barn være er den sentrale oppgaven for barnehusene.

Videre ber utvalget om at det vurderes om strpl. § 239 annet ledd endres slik at det kan anvendes tilrettelagt avhør for barn mellom 16 til 18 som er fornærmet i saker om voldtekt. Etter Advokatforeningens syn er det avgjørende at en slik endring i hvert fall ikke foretas uten en nærmere utredning. 

Advokatforeningen vil videre sterkt advare mot at man utvider bruken av tilrettelagt avhør til å omfatte alle barn i alderen 16-18 på et generelt grunnlag. Bruk av tilrettelagte avhør kan medføre at bevistilbudet som presenteres den dømmende rett blir dårligere enn dersom vitnet forklarerer seg selv direkte. Fornærmede i aldersgruppen 16-18 må som utgangspunkt antas å være i stand til å forklare hva som har skjedd. Det vil da etter Advokatforeningens syn være for inngripende overfor tiltalte å på generelt grunnlag gjennomføre slike avhør som tilrettelagte avhør uten direkte eksaminasjon. 

Siden saker om seksuallovbrudd ofte har en bevissituasjon der det er forklaringer satt opp mot hverandre, uten et betydelig annet bevistilfang, er det av avgjørende betydning at retten selv kan vurdere forklaringen direkte og at både siktede og rettens egne spørsmål kan besvares under hovedforhandlingen. Det er viktig å være bevisst på at tilrettelagt avhør også medfører at rettens medlemmer avskåres fra å stille fornærmede spørsmål.

Videre taler sterke rettssikkerhetshensyn mot en slik utvidelse. Departementets drøftinger for avgrensingen av bruk av tilrettelagt avhør i Prop. 112 L (2014-2015) er etter foreningens syn fremdeles gyldige. Advokatforeningen kan ikke se at det har skjedd noen endring i virkelighetsbildet som tilsier at man skal utvide anvendelsen i forhold til situasjonen i 2015. 

Ivaretagelse av barn mellom 16-18 år kan, dersom det er konkret et behov for det, skje via andre straffeprosessuelle virkemidler som at tiltalte forlater salen under vitneforklaringen jf. strpl. § 284 eller ved bruk av fjernavhør jf. strpl. § 109 a. I øvrige saker vil fremdeles vitneforklaring og eksaminasjon for den dømmende rett gi best materielt grunnlag for å avgjøre saken, samt på best måte ivareta den tiltaltes rett til eksaminasjon. 

Retten til å eksaminere et vitne er videre vernet av EMK art. 6 nr. 3 bokstav d. Departementet har i Prop. 112L (2014-2015) kap. 4.6.4 drøftet den nærmere grensedragningen for når tilrettelagt avhør uten mulighet for eksaminasjon direkte for den dømmende rett er i tråd med tiltaltes rett etter EMK art. 6. Etter advokatforeningens syn vil det være problematisk å innskrenke denne retten ut over det som er dagens rettstilstand.

Advokatforeningen vil nærmere kommentere de skranker som følger av EMDs praksis, dersom utvalgets forslag om å utrede en utvidelse av bruken av tilrettelagt avhør gjennomføres.

Advokatforeningen oppfatter at utvalget foreslår å utrede muligheten for ytterligere bruk av bevisopptak for fornærmedes forklaring. På samme måte som for tilrettelagte avhør, taler sterke rettssikkerhetshensyn mot en utstrakt bruk av bevisopptak i stedet for forklaring for den dømmende rett. EMK art. 6 må på samme måte antas å sette skranker for en bruk som i for stor grad hindrer siktedes rett til eksaminasjon før den dømmende rett. Advokatforeningen viser her til kommentarene for bruk av tilrettelagt avhør.

Advokatforeningen er videre usikker på i hvor stor grad bruk av bevisopptak vil medføre noen redusert belasting for fornærmede. Slike bevisopptak må foretas på et tidspunkt der etterforskingen er kommet så langt at alle relevante spørsmål kan stilles, og at dokumenter ikke er klausulert for siktede slik at det kan gjennomføres eksaminasjon med reell kontradiksjon. Dersom bevissituasjonen endrer seg gjennom hoved- eller ankeforhandlingen, vil nye bevis være aktuelle å foreholde fornærmede. Advokatforeningen antar derfor at situasjonen som regel vil være at fornærmede dermed uansett vil måtte forklare seg på nytt for ankedomstolen.

4   Oppsummering 

Advokatforeningen støtter en rekke av de tiltak som er foreslått i Voldtektsutvalgets utredning. Herunder oppfattes forebyggingsperspektivet som sentralt for bekjempelsen av voldtekt, samt at den samiske befolkningen og sårbare gruppers særskilte behov må ivaretas, slik at alle borgere gis et likeverdig tilbud. 

Advokatforeningen slutter seg videre til flere av forslagene for styrking av bistandsadvokatens rolle og styrking av ordningen med voldsoffererstatning. Særlig retten til bistandsadvokat før anmeldelse er viktig å opprettholde. I tillegg er det Advokatforeningens syn at den nye voldserstatningsloven bør endres, slik at de av svekkelser av fornærmedes rettigheter som fulgte med det nye loven, blir reversert. 

Advokatforeningen tiltrer at etterforskning av voldtekt krever fenomensforståelse og kompetanse, og at en egen voldtektsseksjon hos Kripos og etterforskningsenheter i politiet vil bidra til å styrke denne kompetansen.

Advokatforeningen er enig i utgangspunktet om at straffesaker som omhandler voldtekt må undergis en effektiv saksbehandling, men er usikker på om innføring av fristbestemmelser for disse sakene er riktig å innføre i prioriteringen mellom ulike, og hver for seg alvorlige, sakstyper. 

Advokatforeningen er kritisk til utvidelse av reglene for avhør på barnehus, og mener at konsekvensene ved dette bør vurderes nærmere før det eventuelt gjøres endringer. Innvendingene knytter seg både til barnehusenes kapasitet, samt rettssikkerhetsgarantier for de som er mistenkt eller siktet.

                                                   Vennlig hilsen

Jon Wessel-Aas                                                                Merete Smith
leder                                                                                  generalsekretær