NOU 2024: 13 Lov og frihet — Negativ sosial kontroll, æresmotivert vold, tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, psykisk vold og ufrivillig utenlandsopphold – juridiske problemstillinger og forslag til regelverksendringer
1 Innledning
Advokatforeningens tillitsvalgte advokater utfører et omfattende frivillig og ulønnet arbeid for å ivareta rettsstaten, rettssikkerheten og menneskerettighetene. En del av dette arbeidet består i å utarbeide høringsuttalelser.
Advokatforeningens høringsarbeid er organisert i 28 lovutvalg, oppdelt etter særskilte rettsområder og rettslige interesseområder. Om lag hundre høringsuttalelser utarbeides av Advokatforeningens tillitsvalgte advokater hvert år.
Alle våre høringsuttalelser er forfattet av advokater med ekspertise innenfor det rettsområdet som lovforslaget gjelder. En ekspertise som ikke er hentet kun fra juridisk teori, men fra advokatenes praktiske erfaring med å bistå sine klienter – i den norske rettsstatens hverdag. Denne høringsuttalelsen er skrevet ut fra Advokatforeningens ønske om å bidra til gode lovgivningsprosesser, og gode lover.
2 Sakens bakgrunn
Vi viser til høringsbrev av 28. juni 2024 fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet, med frist for å avgi høringssvar den 28. oktober 2024.
Dette høringssvaret er utarbeidet av Advokatforeningens lovutvalg for strafferett og straffeprosess. Lovutvalget for strafferett og straffeprosess består av Bernt Heiberg (leder), Anders Brosveet, Julie Conradi-Larsen, Christian B. Hjort, Ann Johnsen, Tonje Lilaas Larsen, Stian Mæland, Karl Nicolai Vogt Skjerdal, Simen Perminow Skjønsberg, Silje Elisabeth Stenvaag og Frode Sulland.
3 Om utvidelse av personkrets for § 282
Advokatforeningen støtter ikke utvalgets forslag om å utvide personkretsen for dem straffebudet får anvendelse overfor.
Straffeloven § 282 er en spesialbestemmelse som er ment å fange opp kompleksiteten og helheten ved vold i nære relasjoner som ikke reflekteres tilstrekkelig ved de generelle straffebudene mot legemskrenkelser mv. I dag omfattes nåværende eller tidligere ektefelle/samboer, slektninger i rett ned/-oppadstigende linje, personer i samme husstand eller i noen sin omsorg.
Den psykologiske bindingen mellom gjerningsperson og offer vil være særlig sterk i en slik relasjon. Utvalget foreslår en markant utvidelse av personkretsen og ønsker at straffebudet nå også skal omfatte bl.a. søskenbarn og onkler/tanter. Advokatforeningen frykter at man ved en slik utvidelse vil utvanne straffebestemmelsen. Selv om det utvilsomt er slik at storfamilien i mange miljøer utgjør en sosial institusjon som for eksempel kan bidra til negativ sosial kontroll, er det fremdeles god grunn til å forbeholde § 282s anvendelsesområde til å gjelde krenkelser begått av de aller nærmeste.
Advokatforeningen er skeptisk til å tilpasse personkretsen for straffebudet til storfamiliens rolle i enkelte kulturer. Straffebudet skal jo gjelde for alle kulturer. Det vil kunne by på store tolkningsproblemer å bestemme hvorvidt en fetters krenkelser mot sin kusine er ledd i mishandling, om de fanges opp av andre straffebud eller evt. er straffrie. Det vil videre være slik at andre relasjoner, for eksempel naboer, forstandere i trossamfunn eller enda fjernere slektninger, også vil kunne ha en psykologisk binding til offeret. Med en slik utvidelse som utvalget foreslår, fremstår det noe vilkårlig hvor grensen settes.
I den grad medlemmer av storfamilien tilskynder mishandlingen av fornærmede vil dette rammes av medvirkningstillegget som allerede ligger i straffebestemmelsen i dag.
4 Om psykiske krenkelser
Utvalget foreslår å presisere at alternativet «andre krenkelser» omfatter både fysiske og psykiske krenkelser. Forslaget tar ikke sikte på å endre eller utvide hvilke former krenkelser som kan vektlegges sammenlignet med i dag, og innebærer heller ikke at psykiske krenkelser som ikke når opp til terskelen for «mishandling» rammes av § 282. Samtidig skriver utvalget på side 150:
I rettspraksis er det lagt til grunn at det skal svært mye til før ren psykisk mishandling når opp til terskelen for mishandling etter straffeloven § 282, dersom det ikke også er fysisk vold involvert. Utvalget er enig i at terskelen må være noe høyere for at handlinger som anses som psykisk vold skal rammes som mishandling etter straffeloven § 282. Utvalget mener likevel at listen er lagt for høyt i rettspraksis, særlig der fornærmede er et barn.
På denne bakgrunn fremstår det noe uklart hvorvidt utvalget ved å foreslå en formulering om psykiske krenkelser i lovteksten samtidig ønsker å senke terskelen for hva som regnes som mishandling ved utelukkende psykiske krenkelser.
Høyesterett har gjentatte ganger behandlet spørsmålet om psykiske krenkelser i relasjon til mishandlingsbestemmelsen, slik at det i dag er en utbredt forståelse om at psykiske krenkelser kan inngå i § 282. Ren psykisk vold må i likhet med fysisk vold anta form av mishandling for å rammes, jf. bla Rt.2013 s. 879 avsnitt 30. Høyesterett presiserte i samme dom, noe som også er gjentatt flere ganger siden, at «bestemmelsen rammer ikke enhver kritikkverdig adferd, heller ikke om den er gjentakende. Ordlyden «mishandling» viser til at § 219 (nå § 282) bare omfatter de mer kvalifiserte forhold, jf. Rt. 2013-329 avsnitt 13. Etter mitt syn skal det en god del mer til i en sak som gjelder psykisk mishandling enn der voldsutøvelsen er både fysisk og psykisk».
Da psykisk vold ikke har noen klar definisjon og heller ikke nødvendigvis vil være straffbart i seg selv, er det sentralt at det fremdeles må være en vesentlig høyere terskel for at rene psykiske krenkelser omfattes av mishandlingsbestemmelsen. Det er videre nødvendig at det opprettholdes et klart skille mellom kritikkverdig opptreden overfor nærstående til psykiske krenkelser som har karakter av mishandling.
Advokatforeningen vil ellers vise til professor Jørn Jacobsens artikkel på sin strafferettsblogg om utvalgets forslag om å innlemme «psykiske krenkelser» i lovteksten. Foreningen slutter seg til hans synspunkter: NOU 2024:13 om § 282 og «fysiske eller psykiske krenkelser» – Jacobsens strafferett (uib.no)
5 Om mishandling av barn, jf. § 283
Utvalget foreslår å lovfeste at det i vurderingen av om mishandlingen er grov særlig skal legges vekt på om handlingen er «begått mot et barn under 18 år».
Advokatforeningen er uenig i at dette skal fremheves som et uttrykkelig moment i § 283. Barn er gjennom § 282 beskyttet mot mishandling av sine nærstående. Mishandling mot egne barn er blant de vanligste typetilfellene innenfor § 282 og vil ramme alt fra «mild» oppdragervold til svært alvorlig og gjentatt vold. Barnets alder og sårbarhet inngår i vurderingen av om barnet blir utsatt for «mishandling», jf. § 282 og i vurderingen av straffutmåling.
Det er problematisk at en gruppe av de typisk fornærmede i en mishandlingssak særlig trekkes frem i vurderingen av hvorvidt mishandlingen er grov.
Mishandling rettet mot særlig sårbare fornærmede er ivaretatt gjennom alternativet «forsvarsløs person» i dagens § 283 bokstav d. Krenkelser av små barn er blant handlinger som vil kunne rammes av dette alternativet. Det kan imidlertid ikke være slik at det at fornærmede er under 18 år i seg selv særlig kan vektlegges i spørsmålet om det er tale om grov mishandling. Dette vil kunne føre til en betydelig utvidelse av anvendelsesområde for § 283 som Advokatforeningen ikke kan se at det er behov for.
6 Øvrige merknader
Advokatforeningen støtter forslagene om rett til bistandsadvokat ved barneekteskap og skadelig utenlandsopphold dersom en slik bestemmelse blir vedtatt. Videre støttes at avhør av barn under 16 år i slike saker skal gjennomføres på barnehus. Advokatforeningen foreslår at voldserstatningslovens §1 endres ved tilføyelse av ny straffelov § 253a og ny straffelov § 269 slik at fornærmede kan søke om erstatning fra Kontoret for voldsoffererstatning.
Advokatforeningen vil også peke på viktigheten av å ha et sakkyndig miljø med kompetanse på æreskultur og æresmotivert vold. Behovet for slik sakkyndighet er ikke omtalt i NOU 2023:13.
Advokatforeningen mener straffeloven § 196 om avvergingsplikten er for komplisert og utilgjengelig i sin utforming. Vi erfarer fra undervisning om avvergingsplikt til for eksempel helsepersonell, hvor det ofte gis tilkjenne at dagens § 196 er mer egnet til å forvirre enn å opplyse. Dette gjør bestemmelsen lite anvendbar i praksis. Bestemmelsen bør derfor gjøres enklere og mer generell i sin utforming, for eksempel ved kategorisering og oppdeling ut fra hvilke interesser som vernes; rikets sikkerhet, liv og helse, osv. En effektiv etterlevelse av avvergingsplikten vil være avgjørende for å forebygge og avdekke æresmotivert kriminalitet. I slike saker kan man være helt avhengig av at profesjonelle aktører utenfor storfamilien er sin avvergingsplikt bevisst.
Vennlig hilsen
Siri Teigum Merete Smith
leder generalsekretær