Kostnader ved å gå til retten – tall og fakta
Sakskostnadene
I sin utredning gjennomgikk Domstolskommisjonen alle sivile saker i tidsperioden 2009 til 2018 – der tvistesum var registrert og hvor minst én part ble tilkjent sakskostnader fra motparten. Utredningen viste at tilkjente sakskostnadene i tingretten økte med 92 prosent i perioden, justert for inflasjon.
Utredningen viste samtidig at det er stor variasjon mellom ulike saksfelt. I saker mellom foretak var økningen på hele 96 prosent, mens i saker mellom privatpersoner var økningen 39 prosent, altså under halvparten så stor. Dette gjelder gjennomsnittlige saker blant de som ble gjennomgått. Økningen var større for de lengste og dyreste sakene, og mindre for de mindre sakene.
Videre er det en rekke saksfelt som ikke er inkludert i Domstolskommisjonens analyse. Et eksempel er foreldretvister, som er en av de vanligste saksformene for privatpersoner. Slike saker har ingen tvistesum, og er dermed utelatt. I foreldretvister, som i mange andre saker mellom privatpersoner, er det dessuten vanlig med delte sakskostnader. Det vil si at ingen blir dømt til å betale motpartens saksomkostninger. I slike saker foreligger det ingen dokumentasjon på hva partene har betalt sine advokater, og dermed inngår ingen slike saker i analysen.
Mange mindre tvister mellom privatpersoner ender med delte sakskostnader. Det er dermed ikke gitt at de vanligste sakene mellom privatpersoner er godt representert i statistikken.
Advokatenes timepriser
Både Advokatforeningens bransjeundersøkelser og SSBs prisstatistikk viser at timeprisen til advokater som jobber med saker mellom privatpersoner økte med 14 prosent i samme periode (2009-2018), altså vesentlig mindre enn økningen i sakskostnadene for slike saker. For de advokater som fakturerer de laveste timeprisene, var økningen i perioden bare 9 prosent – hvilket også ligger godt under økningen i gjennomsnittlig norsk årslønn. Alle tallene her er inflasjonsjusterte.
Tidsbruk i domstolene
Når sakskostnadene har økt mer enn advokatenes timepriser, kan dette skyldes flere og ulike faktorer. Den viktigste forklaringen er nok at tvistesaker tar stadig mer tid i domstolen. Domstolskommisjonen har vist hvordan en gjennomsnittlig tvistesak bruker 39 prosent lengre tid i domstolen i 2018 enn i 2009. Man ser også en økning i antall tolker, sakkyndige og vitner per sak.
En del av forklaringen kan også være at de rimeligste sakene (av grunner nevnt over) ikke fanges opp av statistikken. Den reelle gjennomsnittlige kostnadsøkningen vil i så fall ikke være så høy som statistikken viser.
Ankebehandlingen
På toppen av kostnadene i tingretten, kommer kostnader ved en eventuell anke. Omtrent halvparten av sakene i tingretten ankes videre til lagmannsretten. En sak som ankes bruker i gjennomsnitt lengre tid i lagmannsretten enn i tingretten. Det føres flere vitner og brukes flere tolker og sakkyndige i lagmannsretten, enn i tingretten. Ankebehandlingen blir dermed meget kostbar, og risikoen for å måtte dekke kostnadene for både seg selv og motparten vil kunne virke avskrekkende på personer og foretak som vurderer å ta en sak til retten.
Saksinngangen
I den tidsperioden Domstolskommisjonen undersøkte sakskostnader for, falt innkomne tvistesaker for tingretten med 10 prosent for privatpersoner, og med 23 prosent for foretak. I snitt for begge grupper var fallet på 12 prosent. Det er dermed grunn til å tro at terskelen for å ta en sak for retten, oppleves som for høy for et økende antall foretak og personer.
Domstolskommisjonen fant også at under 7 prosent av alle alminnelige tvistesaker som ble ført for norske tingretter mellom 2016 og 2018, var av forvaltningsrettslig art, og at andelen kan være synkende. Antall forvaltningssaker i norske domstoler er langt lavere per innbygger enn i sammenlignbare land. Saker innen plan- og bygningsrett, helserett, velferdsrett og utdanning, kommer sjeldent til domstolene i det hele tatt. Årsakene til dette er mange, men det høye kostnadsnivået i domstolene kan være et hinder for at folk med begrensede økonomiske ressurser får god nok beskyttelse mot feil og overgrep fra offentlige myndigheter.
Advokatforeningens syn på tiltak
Tiltak som innføres for å redusere sakskostnader ved domstolsbehandling bør være fakta- og kunnskapsbaserte. Det er viktig å vite hva som driver de høye kostnadene, for å få de ned. Er det tidsbruken eller timeprisene som er den viktigste kostnadsdriveren for saker som vanlige folk kommer til retten med? Tidsbruken i norske domstoler er mye høyere enn i våre naboland, og den er økende. Det er et stort spenn i timeprisene til advokater. Timeprisen til forretningsadvokater i de største og lengste sakene, har liten sammenheng med timeprisen til en advokat som hovedsakelig jobber med familierett eller trygderett. Skal man gjøre domstolene mer tilgjengelige for folk flest er det mange tiltak som må vurderes. Tiltak som sparer tid og penger for alle involverte, både klientene, domstolene og advokatene, bør stå høyt på listen. En mer effektiv saksstyring, hvor ubestridte opplysninger vies mindre plass, må være mulig å få til. En ankeprosess som bruker mindre tid enn førsteinstans ville gitt store besparelser for alle involverte, både i tid, krefter, og kroner og øre.
Kilder:
- Gjennomsnittlige sakskostnader: NOU 2020: 11, tabell 24.1
- Sakskostnader i en gjennomsnittlig sak mellom privatpersoner: NOU 2020: 11, tabell 24.3
- Sakskostnader i en gjennomsnittlig sak mellom foretak: NOU 2020: 11, tabell 24.3
- Timepris til advokater som i hovedsak jobber med privatklienter: Advokatforeningens bransjeundersøkelser 2009 og 2018. Sammenfaller med SSBs indeks over pris på juridiske tjenester (SSB tabell 09526) justert for inflasjon
- Timepris til de 10 % rimeligste advokatene: Advokatforeningens bransjeundersøkelser 2009 og 2018
- Gjennomsnittlig norsk årslønn: SSB tabell 12880
- Hovedforhandlingstid i en gjennomsnittlig tvistesak: NOU 2019: 17, figur 8.2
- Ankefrekvenser: NOU 2020: 11, figur 24.9
- Antall tolker, sakkyndige og vitner i lagmannsretten: Vedlegg til NOU 2020: 11
- Innkomne tvistesaker: NOU 2020: 11, figur 6.4
- Forvaltningssaker for domstolene: NOU: 2020: 11, del 7.3